Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse Film «Birds of Prey»

Skamløst underholdende

Margot Robbie blir en herlig, kvinnelig Joker i «Birds of Prey».

«Birds of Prey»

5 1 6

Action/komedie

Regi:

Cathy Yan

Skuespillere:

Margot Robbie, Mary Elizabeth Winstead, Jurnee Smollett-Bell, Ewan McGregor

Premieredato:

7. februar 2020

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«Birds of Prey»

«Skandaløst underholdende»
Se alle anmeldelser

FILM: Stakkars Jared Leto. Først bruker han månedsvis på å dypdykke ned i et psykologisk mørke for å spille Jokeren i «Suicide Squad», der han blant annet sender rotter i posten til medspillerne.

Så er det Joaquin Phoenix som blir Oscar-nominert for samme rolle i «Joker», og nå kommer forsyne meg Harley Quinn (Margot Robbie), som spilte Jokerens kjæreste i «Suicide Squad», og blir en slags ny, kvinnelig joker i sin egen film.

Minner om Nicholson

Og Robbie er herlig i «Birds of Prey». De dukkeaktige trekkene hennes blir store og ekspressive og klovnete. Hun er en slags hyperfeminin, uforutsigbar versjon av en tidligere Joker, den Jack Nicholson gestaltet på åttitallet.

«Birds of Prey» er på en måte en heller voldelig beretning om kvinnelig frigjøring, der Harley finner ut at hun ikke trenger ekskjæresten og kan slå folk helseløse på egen hånd.

Men så snubler hun i sine egne høye hæler og ramler inn i en konflikt som rommer en campy mafioso som liker å skjære ansiktene av folk (Ewan McGregor), en drikkfeldig kvinnelig etterforsker, en kvinnelig hevner med armbrøst, en liten jente som også er en fingernem lommetyv og en sangstjerne som har den høye C som spesialvåpen. Og plutselig er det et søsterskap der som vanskelig lar seg fornekte, hvor mye man enn måtte ønske det.

Skamløst underholdende

Handlingsmessig er «Birds of Prey» ganske standard; og beveger seg gjennom en opptråkket løype av slagsmål, biljakter, bondingscener og endelige konfrontasjoner. Noen av scenene er slurvete satt sammen.

Men filmen er kjapp og leken, og full av popkulturelle referanser. I noen korte, fantasifulle øyeblikk er Quinn kledd ut som Hitchcock-blondine og Marilyn Monroe, som for å bli en kommentar eller uskikkelig lillesøster til disse ikoniske kvinneskikkelsene. Men først og fremst er hun seg selv, og bare dét er skandaløst underholdende.