Skamløst velfungerende festivalavslutning

Calvin Harris rundet av Hovefestivalen.

PARTYFIXER: Calvin Harris samlet Hove-folket til en energifylt festivalfinale.  Foto: Lars Olav Dybvig / DAGBLADET
PARTYFIXER: Calvin Harris samlet Hove-folket til en energifylt festivalfinale. Foto: Lars Olav Dybvig / DAGBLADETVis mer

HOVE: At den ellers relativt kredible musikkfestivalen Hove i år plukket inn stekeprinsen, Calvin Harris til å avslutte årets gilde på Tromøya, kan selvfølgelig diskuteres til man blir blå, men i natt var det likevel liten tvil om at bookingen i alle fall gjorde jobben sin med å samle til en energifylt festivalfinale.  

Skotten sparte nemlig ikke på kruttet, og brente like så godt av sin velkjente versjon av Florence + The Machine-låta, «Spectrum (Say My Name)» fra første sekund, mens det allerede store publikumet økte i størrelse når danseklare festivaldeltakere myldret nedover stiene i retning Hovescenen. Den påfølgende miksen av «Awooga» og Justice' «We Are Your Friends» var således også en perfekt fortsettelse, der tusenvis av mildt sagt forskjellige publikummere hoppet i takt side om side til låtas løfte om å «Never Be Alone Again».  

Og det er selvfølgelig også her styrken til en konsert av denne typen ligger. Et åpent frieri til alt fra lokale Arendølinger, tilreisende hipstere, snobbekids og alt annet man måtte finne av mennesker på Tromøya denne kvelden, og som alle tar i mot strobeorgien med åpne, eventuelt hyttende hender. Oppskriften er enkel, men velfungerende og plagsomt smittende. Et suggererende lys- og lydshow med evinnelige berg-og-dal-baner av opp- og nedturer skapt for én eneste ting; å få publikum til å ta av om og om igjen.  

Det er også nettopp det de gjør når Harris messer fra sin massive DJ-vegg, der han smeller av sine egne og andre artisters velkjente EDM-hitsingler, ispedd hardere houselåter, mens konfettien regner og massene blir hypnotisert av lasershow, tunge beats, og den altoppslukende opplevelsen det er å stå midt oppe i alt sammen med tusenvis av likesinnede.  

På et tidspunkt føler jeg meg litt utenfor når jeg står og betrakter moroa litt på avstand. Der ute gjennomskuer man, og går fort litt lei den nevnte opp- og nedbyggingen. Men så skal det heller ikke mer til enn å forflytte seg inn i den kokende gryta av dansende og hoppende folk før denne følelsen avtar helt. Dette er absolutt en deltakende konsert, der det ikke nytter å stå stille, noe jeg forøvrig må finne meg i å lære fra en euforiske ungjentegjeng som tvinger meg til plukke hendene opp av lomma og steke med.  

«Så herlig, så heeeeerlig!!» roper en av dem mens «Eat, Sleep, Rave, Repeat» dunker fra scenen, og har med det vel oppsummert hva som får nærmere 8000 mennesker til å hoppe og danse uten stans i de eksakt 90 minuttene konserten varer. Og der og da er det egentlig helt i orden at Hove plutselig blir gjort om til en gedigen russefest helt på tampen av festivalens siste timer, samme hvor skamløst det nå enn måtte være.