Det er ikke noe skammelig med tv-serien «Skam». Tvert imot, det er en knallgod ungdomsserie. Jeg er selv fan.

Skuespillerne er fantastiske helt ned til hver minste lille ansiktsmimikk og serien tar opp problemer og situasjoner jeg selv kjenner meg godt igjen i fra tiden på videregående. Serien er ekte, og unngår klisjeer. Som en bonus foregår det hele på min gamle skole, noe som gjør det ekstra stas. So far, so good. Men hallo, folkens! Med fare for å bli bedt om å sette meg i skammekroken, drister jeg meg til å spørre: Snakker vi ikke skammelig mye om «Skam»?

Hver eneste lille replikk og hver eneste lille ansiktsmimikk skal analyseres ned til fingerspissene, som om det var Shakespears verker vi hadde under lupen. Media skriver tastaturet glovarmt og besteforeldre og tanter i vårt vidstrakte land gnir seg i hendene over å kunne få snoke i fiktive ungdommers liv. Snoking på nieser og barnebarn på Facebook er åpenbart ikke nok. Noora blir snakket om som om hun er den siste gjenlevende feministen på vår planet.

Er det bare meg som ser på dette som vanlig god underholdning og ikke som løsningen på alle verdensproblemer? Er det bare meg som tenker på Noora som en kul tv-karakter og ikke som en ny og renovert virkelighetens versjon av Gro Harlem Brundtland? Med fare for å gjøre meg til uvenn med media og nære venner: Legger vi ikke rett og slett litt mye i denne serien?