BLIKKET: Mammaen til kronikkforfatteren Anne Bitsch levde det meste av livet med en ubehandlet psykisk lidelse som etter hvert resulterte i selvmedisinering og alkoholisme. Foto: Privat
BLIKKET: Mammaen til kronikkforfatteren Anne Bitsch levde det meste av livet med en ubehandlet psykisk lidelse som etter hvert resulterte i selvmedisinering og alkoholisme. Foto: PrivatVis mer

Debatt: Verdensdagen for psykisk helse

Skammen er ofte ekstra stor for kvinner som sliter med psykisk sykdom

Få ting er så fortvilende som å se det mennesket man er mest knyttet til i hele verden gå til grunne.

Meninger

Hva ser du i blikket på denne lille jenta? Bestemthet? Trass? Styrke? Skinnet kan bedra. Bak dette blikket skjuler det seg noe som ikke lar seg oppdage ved første øyekast. En psykisk skrøpelighet som endte med å ta livet av henne.

Dette er mammaen min. Hun levde det meste av livet med en ubehandlet psykisk lidelse som etter hvert resulterte i selvmedisinering. I den bipolare bølgedalen hun oppholdt seg i fant hun lenge trøst i gulløl og vin. Mot slutten av livet gikk det i akevitt, opp mot en flaske om dagen. Selv om mamma døde tidlig, hun ble bare 58 år gammel, må det ha fortont seg som et langt og ensomt liv for henne. For oss som var pårørende gjorde det også det. Få ting er så fortvilende som å se det mennesket man er mest knyttet til i hele verden gå til grunne.

FORFATTER: Anne Bitsch har skrevet boka «Går du nå, er du ikke lenger min datter». Foto: Einar Aslaksen
FORFATTER: Anne Bitsch har skrevet boka «Går du nå, er du ikke lenger min datter». Foto: Einar Aslaksen Vis mer

I dag er det Verdensdagen for psykisk helse. På vegne av de 450 000 norske barn som ifølge Folkehelseinstituttet lever som pårørende av foreldre med psykisk sykdom og/eller alkoholproblemer vil jeg si tre ting.

For det første vil jeg si at man ikke nødvendigvis kan se på et menneske at vedkommende er psykisk syk eller har alkoholproblemer, og at det er viktig å ha både kjønns- og klassebrillene på når man skal oppdage det. Når jeg ser barndomsbildet av mamma ser jeg, og kanskje også du, trass og styrke. Jeg kjenner igjen uttrykket fra hvordan hun tok seg ut som voksen også. Bestemt, uangripelig og velartikulert. Jeg ser uttrykket i tidligere versjoner av meg selv og vet nå at vi begge dekket over hvordan vi egentlig hadde det. Men jeg vet at det bak dette litt bestemte ytre også var en liten jente som var veldig usikker på seg selv og sitt menneskeverd.

Gravearbeidet med boka jeg har skrevet om om henne og min opppvekst som pårørende ga mange svar. Folk som kjente henne på videregående skole beskriver en ambisiøs jente som skammet seg over sin arbeiderklassebakgrunn og var opptatt av fasade. Det manifesterte seg tydeligst ved at det første hun gjorde da hun arvet foreldrene sine var å legge parkettgulv i eneboligen vår og innskrive meg på privatskole.

Men vedlikeholdsarbeidet av fasaden kom for mamma ikke bare til å handle om å få seg høy utdanning, det gikk i like stor grad ut på å dekke over sårbarhet og skrøpelighet. For kvinner som sliter med psykisk sykdom og rus er skammen ofte ekstra stor, fordi det kolliderer med kjønnsrolleforventninger. Kvinner ventes å være flinke og tilpasningsdyktige – og å være gode mødre. Når sykdommen hindrer dem i å være det vil mange dessverre ofte forsøke å dekke over problemet, fremfor å oppsøke hjelp. For middel- og overklassens barn er konsekvensene store.

For det andre kan psykisk sykdom og rusproblematikk ikke isoleres fra hverandre. Selv om ikke alle med psykiske problemer utvikler et rusmisbruk, vil flere rusmisbrukere ofte også slite med psykiske problemer. Det innebærer at en «alkis» aldri bare er en «alkis», men en person som forsøker å løse et problem og har funnet en måte som fungerer – på kort sikt. Det betyr også at ordtaket «en gang alkoholiker, alltid alkoholiker» er sterkt misvisende. Hjelper man en som er rusavhengig med å løse sine underliggende psykiske problemer, er man godt på vei til å få bukt med begge deler.

Fra barndommen husker jeg tydelig at mamma i periodene hvor hun ikke drakk hadde et annerledes psykisk overskudd og emosjonelt nærvær. Det var mulig å snakke fornuftig med henne. Hun ga klart uttrykk for at hun ønsket at livet skulle være annerledes og at hun var lei seg for at hun ikke klarte å være mamma på den måten det var forventet.

I arbeidet med boka «Går du nå, er du ikke lenger min datter» kastet jeg meg over forskning på psykisk sykdom og kvinnelig alkoholisme og oppsøkte eksperter på tematikken. Ett møte ble skjellsettende for min forståelse av hvorfor mamma aldri sto til å redde. Det var møtet med Kari Henriksen som er forhenværende leder av Nasjonalt kompetansenettverk for barn av foreldre med psykisk sykdom eller rusavhengighet. Vi snakket om fornektelsen som går hånd i hånd med alkoholismen og hvor vondt det var å se ens mor dø langsomt, men ikke klare å hjelpe. Henriksen forklarte at dette er en av de vanskeligste utfordringene hjelpeapparatet møter. Hun sa:

«En person som misbruker alkohol, har gjerne brukt lang tid på å skape og fortelle seg selv og andre en historie om at den delen av dem som gjør dagligdagse ting, er den normale. Denne opplevelsen av frisk identitet hjelper en med å slippe unna alkoholikerrollen. Dypest sett handler fortellingene og forestillingene av en selv om en frykt for å bli avvist, for å miste kontroll. Ofte har behandlerne et lite mulighetsvindu for å hjelpe, på akkurat det magiske tidspunktet der brukeren er så svekket at forsvaret er redusert, men likevel så sterk at annen informasjon kan tas inn. Situasjonen der vedkommende skjønner at han eller hun trenger hjelp, men samtidig ikke er så langt nede at det kjennes umulig å ta tak i problemet.»

I dette ligger en viktig innsikt. Skal man behandle folk med sammensatte lidelser, slik som dem som selvmedisinerer seg med alkohol for å lindre symptomer på psykisk lidelse, kan man ikke måle vellykketheten av behandling bare ved å se på hvor mange som kommer tilbake på jobben etter sykemeldinger. Behandling må handle om langt mer enn å få folk til å fikse livet på overflaten. Det finnes flere personer med både psykiske problemer og rusavhengighet som kan gå på jobben – uten at dette i seg selv er et tegn på at de er og forblir friske over tid. Snarere kan en relativ funksjonsevne – som i realiteten kanskje heller er et effektivt fasadearbeid – ende med å bli en unnskyldning for ikke å ta tak i problemet ved roten.

For det tredje kan man ikke nødvendigvis se på barn at de kommer fra familier hvor psykisk sykdom og alkoholisme herjer. Barn er ofte svært lojale mot foreldrene sine. De vil heller hjelpe dem ved å bygge opp under deres forvrengte selvbilde enn å «tyste» på dem. Andre barn får dette harde uttrykket jeg ser hos mamma, og som jeg også selv utviklet etter hvert som omsorgssvikten hjemme eskalerte. Det er et forsvar som ikke er særlig hensiktsmessig for å få hjelp og bli likt, men ofte det som virker som det mest fornuftige i et samfunn hvor psykiske lidelser og rus fremdeles er tabubelagt, og hvor det er sterke sosiale forventninger om både vellykkethet og individuelt ansvar for eget liv.

Men vi trenger andre. Tema på Verdensdagen for psykisk helse er «raushet». Mitt ønske for alle dem som lever med psykisk sykdom og alkoholisme, enten som direkte utsatt eller som pårørende, er at vi som samfunn møter dem med en litt mer kollektivistisk – og omsorgsfull – innstilling. Også bak de vellykkede fasader eller trassige ansiktsuttrykk kan det skjule seg et menneske som vil bli spurt om hvordan de egentlig har det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.