Skammen og det onde

Desperat litterær kamp mot verdens skam og korsfestede griser.

BOK: «Som barn var jeg nærmere verden,» skriver Gabriel Michael Vosgraff Moro i en av de mange gode passasjene i denne tematisk unorske boka. Moro har tidligere skrevet «365 dager med Ludwig Wittgenstein», og hans skjønnlitterære debut er åpenbart mellomeuropeisk influert. Boka starter med at jeg-personen står ved kjøttdisken på et supermarked, og får assosiasjoner til en biltur i sin barndom: «Den hete, trøtte, døde sommeren 10. juli 1989, da familien kjørte fobi en lastebil full av griser på vei til slaktehuset.» Bildet av grisenes forpinte kropper setter seg fast i ham. «For første gang ser jeg verden helt gjennomlyst og åpenbar.»

Gjentakende

Dette er bokas gjentakende mantra; griser til slakteriet, kjøtt bak gitter, jøder i kuvogner. Ja, han går så langt som å tenke seg griser spikret på korset, og nærmere kommer en vel ikke en religiøs fundamentert vegetarianisme (muligens ikke bevisst fra forfatterens side.) I en manende gjentakende stil, med assosiative sprang i tid og desperate språklige eskapader, kretser han blant annet rundt det paradoksale i at vi ved nattverdsmåltidet spiser vår egen Gud. For sentral her er jeg-personens manglende tro, svært tvetydig riktignok, idet han på katolsk vis unnskylder seg overfor Vårherre.

Skammen

Men boka handler også om å finne seg selv igjen ved å skru tida bakover -   og gjenfinne øyeblikket da «skammen» satte seg fast i ham . En form for terapi altså -   ved å mane seg tilbake til barnets oppdagelse av verdens ondskap Og mer spesifikt en skilsmisse som gjorde at den barnlige tryggheten krakelerte.Problemet med en så sterk stilistisk satsing -   eller gjennomført manende stil -   er at det lett blir for litterært. Gjenkjennelig som denne stilen er, kan den virke litt «forfattet». Med gjentakelser som av og til blir mer kunstig fyllstoff enn litterært nødvendige. At mannen -   riktignok bare i tankene -   går amok i Dagbladets Magasinredaksjon er heller ikke helt godt. En hjelpeløs desperasjon som til forveksling likner en Dag Solstad-skikkelse. Men her med en polemikk som blir litt for opplagt til denne ellers tematisk eksklusive boka. For dette er en debut som kjører seg opp, og blir bedre og bedre. Med en desperasjon som utvikler seg fra å virke noe litterært forsert, til å bli en overbevisende reise i oppdagelsen av «verdens ufattelige sorg».