BOK: Ideen «Skambæreren» mest åpenbart bygger på, er velkjent og gir god grunn til skepsis: Den trassige jeg-fortelleren Ada, som har en sterkt religiøs oppvekst bak seg, og et voldsomt behov for en anerkjennelse hun mener å aldri ha fått, bestemmer seg i protest mot Gud og familie - og i et desperat forsøk på å bli sett - for å fornedre seg og skitne seg til etter beste evne.

Ulykkelige barn

Hun prostituerer seg, og går lenger enn de fleste i hennes profesjon gjør: «Jeg skulle omskape meg selv til et så skittent, så grotesk og vellystig vesen at ingen mor eller far eller mann noensinne ville kunne elske meg igjen». Ada blir «skambæreren» - romanens bibelske hentydninger er tallrike. Dette ikke utpreget originale prosjektet utvikler seg heldigvis til noe mer interessant enn den klisjéaktige religionskritikken og vulgærpsykologien man kunne frykte: Lite barn skades av gammeltestamentlig alvor i barndommen og lider for livet. Ada er en sammensatt skikkelse: rasende sint, sårbar og full av undring, usikker på sin evne til kjærlighet, så tidlig i barndommen i stand til å drøfte erkjennelsesteoretiske problemstillinger at man må stusse på realismen.Hennes ekstreme form for protest kontrasteres med den bokstavelig talt innelukkede Even, den aseksuelle naboen som har bestemt seg for å ikke ta sine mange talenter i bruk, og isteden har lukket seg inne i leiligheten sin i selskap med et utall hermetikkbokser. Møtet med Even, og det merkverdige oppdraget hun etter hvert påtar seg med å forføre ham - i regi av Evens terapeut - rokker ved Adas bastante forestillinger om kjærlighetens umulighet. Begge er de begavede, men ulykkelige barn som har valgt å snu ryggen til samfunn og familie.