Skammens barn

En gang mellom 1940 og 1945 ble en liten gutt bundet til et tre av kameratene sine. Han ble banket opp og tvunget til å drikke urin av en flaske. Faren hans var nazist.

Voksne grep inn, men da ungene fortalte at «faren hans er nazist», gikk de bare videre og lot mishandlingen fortsette.

Dette er en av mange historier om opplevelsene til barn av dem som ble dømt for landssvik etter forrige krig, de nesten 55000 medlemmene av Nasjonal Samling som resten av nasjonen så på med den dypeste forakt - en forakt som også smittet over på deres barn. Statsviteren Baard Borge har skrevet bok om disse om lag 100000 barna, som ikke lenger er barn, men voksne mennesker som i større og mindre grad har levd sine liv i skyggen av sine foreldres svik. Om denne gruppa har vi visst lite. Nå vet vi mer.

Sosial utfrysing

På bakgrunn av en omfattende spørreundersøkelse tegner Borge et forstemmende bilde av en utsatt gruppe nordmenn som ikke har gjort annet galt enn å være barn av sine foreldre. Mange er historiene om utstøting og trakassering fra skolekamerater, lærere og naboer. Bursdager man aldri ble invitert til, sår som aldri har grodd.

Borge gjør et poeng av at den sosiale utfrysingen av NS-familiene inngikk som et bevisst ledd i motstandskampen under krigen. Hjemmefrontens parole lød: «Våre barn skal ikke omgås deres (dvs. kollaboratørenes) barn». Her vil han møte motbør; kunne man vente noe annet så lenge landet var i krig? Kanskje ikke, men det er verdt å merke seg at de færreste har villet framheve mobbing av småbarn som en del av historien om den hellige, alminnelige holdningskamp - en historie som aldri vil være den samme etter denne boka.

Evner å nyansere

At den massive stigmatiseringen av NS-barna fortsatte etter krigen, kan synes uforståelig for en yngre generasjon. Men det gjorde den. Tilsynelatende beit hatet fra okkupasjonen seg så til de grader fast at mange nordmenn ble så insensitive og irrasjonelle at de i møte med NS-barn glemte det de ellers visste - at barn jo er uskyldige. Eller har synet på barnet og barndommen endret seg så drastisk de siste tiåra? En ting er i hvert fall klart; historikerne har, som Borge ganske riktig påpeker, aldri rettet særlig oppmerksomhet mot de uformelle sosiale konsekvensene av okkupasjonen og rettsoppgjøret. Det gjelder like mye for landssvikerne som for deres barn.

Naziyngel er ikke bare en samling lidelseshistorier. Det tjener forfatteren til ære - og styrker dessuten hans troverdighet - at han evner å nyansere. Slett ikke alle NS-barn har vonde historier å fortelle om, og ikke så rent få «gode nordmenn» viste godhet også mot dem. Men samlet er det klart at en anselig gruppe nordmenn har lidd alvorlig overlast fordi de har hatt feil foreldre. Denne gruppa er langt større enn de såkalte krigsbarna, barn med norsk mor og tysk far, som har fått myndighetenes beklagelse for den overlasten de har lidd. Betimelig nok spør Borge om NS-barna bør få en tilsvarende symbolsk oppreisning.

Taus majoritet

Baard H. Borge har skrevet en velfundert og viktig bok, og den er godt skrevet - engasjert, levende og muntlig. Det er ikke alle samfunnsvitere forunt. Han er også tydelig grepet av skjebnene han forteller om, men har tilstrekkelig distanse til at boka faller trygt innenfor vitenskapelige rammer.

Når det er sagt, ligger det et stort forskningsarbeid til grunn her som ikke helt kommer til sin rett i det populære formatet forfatteren har valgt - forhåpentligvis kan vi vente mer fra hans hånd. Ellers er jeg mindre begeistret for koplingen av NS-barn og historierevisjonisme og nynazisme i bokas avslutning. Riktignok bekrefter Borge at slike koplinger bare finnes hos enkelte få aktivister, men dermed burde han også ha viet disse mindre plass og beholdt fokuset på den tause majoriteten som skjuler seg i statistikken.

At mange - ikke alle - barn av tidligere NS-folk er bitre på sine foreldre, er forståelig. Er det forståelig at de også er bitre på det norske samfunnet? Eller er deres vanskjebne under og etter krigen en beklagelig, men uunngåelig konsekvens av deres foreldres valg? Det skal et hardt hjerte til for å mene det siste etter å ha lest Borges bok.