Skammens mur

ISRAELS STATSMINISTER

Ariel Sharon skjuler seg bak løftet om «sikkerhet» for det israelske folket når han og hans regjering bygger en mur som skal skille Vestbredden fra Israel for å beskytte Israel og israelske bosettinger mot palestinske angrep.

Men realiteten er en annen. Sharon er i ferd med å innlemme minst 40 prosent av den okkuperte Vestbredden i Israel, og dele opp det som er igjen i inngjerdede enklaver. Dette gjør det svært vanskelig å tro Sharon som bedyrer at han «forstår betydningen av et geografisk sammenhengende område på Vestbredden for en levedyktig palestinsk stat». Som om «veikartet for fred» ikke fantes, godkjenner Israel nye budsjetter for muren, som koster israelske skattebetalere flere milliarder kroner, og gravemaskinene jobber på spreng for å gjerde inn det bibelske landskapet i betong og piggtråd. I møtet mellom president George W. Bush og Sharon i Washington 29. juli kom Bush med indirekte kritikk av muren og «oppfordret Sharon til å nøye vurdere konsekvensene av Israels handlinger mens vi beveger oss på veien mot fred». Ikke uventet fastholdt Sharon at byggingen vil fortsette.

SELV OM DET ALDRI

har vært så utrygt å leve i Israel som under Sharon, har det ikke vært vanskelig for ham å få folket med på sikkerhetsargumentet. Israelerne lever i konstant frykt for palestinske selvmords-aksjoner som når som helst kan drepe og lemleste. De fleste israelere støtter byggingen av atskillelsesmuren, og håper den skal gi dem et tryggere liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det er ikke akseptabelt at Israels regjering bruker deres redsel for blodige terrorangrep som en anledning til å tilrøve seg et annet folks eiendom og slik dramatisk redusere mulighetene den framtidige palestinske staten har til å utvikle en selvstendig økonomi.

Den opprinnelige planen gikk ut på å bygge muren langs den internasjonalt anerkjente grensen, våpenhvilelinjen fra den arabisk-israelske krigen i 1948-49, mellom Israel og Vestbredden. En mur som skiller Vestbredden fra Israel langs våpenhvilelinjen ville ha markert denne grensen. Slik er det ikke blitt.

IDEEN OM EN MUR

som ville skille bosetterne i de okkuperte områdene fra Israel, satte sinnene i kok hos israelske bosettere som hevdet at de ville bli forlatt på Vestbredden. Sharon selv var i utgangspunktet også imot muren, men han bruker den nå, med den skjøre fredsprosessen så vidt i gang, som et redskap for sin ekspansjonspolitikk. Bosetterne fryktet at deres drøm om et Stor-Israel ville få sitt endelikt med muren. Men stadig endres planene for muren til bosetternes fordel. Istedenfor å kjempe mot muren bruker bosetterne kreftene på lobbyvirksomhet for å få alle bosettingene innenfor. Støttespillerne deres er mektige og mange, og den kanskje mektigste av dem er Sharon.

Det geografiske området som danner utgangspunktet for forhandlingene om den framtidige palestinske staten blir mindre og mindre. Israel blir større.

- Israel bruker samme begrunnelse for muren som når de ellers konfiskerer jord til bosettingene: Sikkerhet. Men det handler om at de vil ha jorda vår, sier den palestinske bonden Nazeeh Shullabi fra landsbyen Mas'ha, 7 kilometer øst for den israelske grensen, til NTB.

I likhet med titusenvis av andre bønder har han ikke lenger noe å leve av. Jorda hans ligger på den andre siden av muren.

DEN ISRAELSKE

regjeringen insisterer på at den bygger muren for å hindre at palestinske selvmordsbombere trenger inn i Israel. Regjeringen hevder også at muren ikke representerer en politisk grense og at den kan flyttes når de to partene inngår en eventuell fredsavtale.

Noen av Sharons egne ministere har derimot uttalt at «han har til hensikt å bruke muren for å markere de midlertidige grensene til en palestinsk stat og tar enkelt og greit fra dem staten deres».

Ingenting tyder på at Sharon har endret sin politiske visjon om et større Israel enn det verden har akseptert.

Vi siterer Sharon: «Så lenge det ikke er fred, vil vi være der (i de okkuperte områdene). Og hvis det i framtiden, med Guds hjelp, blir fred, vil det heller ikke være noen grunn til ikke å være der».

Det ser ut til å bli et umulig liv palestinerne skal leve innestengt bak piggtråd og betong. Ifølge Verdensbanken kan muren føre til økonomisk og sosial katastrofe for de palestinske landsbyene som mister sitt levegrunnlag, den mest vannrike jorda i området. Og det store spørsmålet er om muren virkelig vil greie å hindre stadig mer desperate unge palestinere, mange uten annet håp enn «martyrdommen», i å trenge gjennom for å utføre sine udåder.

Det amerikanske RAND-instituttet for strategisk forskning plasserer Israels «sikkerhetsgjerde» på toppen av listen over verdens globale sikkerhetsproblemer som ikke får tilstrekkelig oppmerksomhet. RAND mener at muren snarere vil føre til flere palestinske terroraksjoner.

ETTER AT BYGGINGEN

startet i fjor sommer, har den israelske hæren gradvis endret murens snirklete løype - lenger inn i Vestbredden.

Hærens kart ligner stadig mer på Sharons eget kart slik han ser for seg den palestinske staten, isolerte øyer av «Palestina» omringet av israelske bosettinger og deres nettverk av veier. «Bantustan-planen», har Sharon selv kalt den, ifølge den israelske avisen Ha'aretz.

De nyeste endringene i planen for muren viser at den vil bli bygd helt inn i hjertet av Vestbredden, til utkanten av Nablus, og innlemme blant annet bosettingen Ariel med sine vel 25000 bosettere. Ariel ligger hele 25 kilometer øst for grensen mellom Vestbredden og Israel.

Det er ikke langt fra Ariel til Jordandalen langs grensen til Jordan. Sharon har lovet de få tusen israelske bosetterne også der at de skal «beskyttes» av muren. Hva skal millioner av palestinere i det framtidige «Palestina» gjøre og hva skal de leve av?