Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

- Skammet meg over å spille gitar

Oslo-aktuelle Tinariwen om ørkenlivet, krigsmytene, blues, hip hop og verdensstjernestatus.

MEN ER DET BLUES? - Den har noe av det samme uttrykket og har blitt til under de samme forholdene: harde kår, lengsel og nostalgi. Vi er tilhengere av blues, men vi har ikke laget denne musikken med direkte inspirasjon fra blues, sier Abdallah Abdoulahi i Tinariwen. Frontmann Ibrahim er han med det store håret.
MEN ER DET BLUES? - Den har noe av det samme uttrykket og har blitt til under de samme forholdene: harde kår, lengsel og nostalgi. Vi er tilhengere av blues, men vi har ikke laget denne musikken med direkte inspirasjon fra blues, sier Abdallah Abdoulahi i Tinariwen. Frontmann Ibrahim er han med det store håret. Vis mer

||| Man kan nesten ikke klandre folk for det, men det er lett å la seg rive med av Tinariwens episke 30-årige historie. «Guns and gitars» og liknende klisjéfylte overskrifter har det med å følge Tinariwen hvor enn de går.

Bandbiografien har alle tabloide actionelementer på plass: en gruppe fattige menn fra et omreisende nomadefolk i Vest-Sahara, tvunget i eksil på grunn av arbeidsløshet, tørkekatastrofer og konflikter med myndighetene, som gjør opprør og blir geriljasoldater under Gadaffi, går til krig i fjellene og starter opp et band med én eneste gitar på deling for å synge ut budskapet sitt om frihet til seg selv og folket, og ender opp som verdensturnerende musikere med innpass dypt inn i de hippeste rockekretser.

- Først poeter
Nå er det da også en stund siden Tinariwen byttet ut geværene sine med «boxfreshe» trainers kjøpt i Paris.

- Først poeter, så rebeller, sier Abdallah Abdoulahi, talsperson, gitarist og låtskriver, når han skal beskrive Tinariwen.

Blandingen av modernisert vestafrikansk folkemusikk med innslag av funk og blues, har vist seg å ha en sjelden crossoverappell.

Stjernefans
Albumhiten «Aman Iman» (nummer fire på Dagbladets årsoppsummering i 2007) ga Tinariwen internasjonalt gjennombrudd i 2007. Storheter som Brian Eno, Robert Plant og Thom Yorke er erklærte fans, de har varmet opp for The Rolling Stones og de har spilt på festivaler som Glastonbury, Coachella og Roskilde.

For ikke å glemme beryktede liveopptredener med elgitarer, drivende trommer, kallerop, klapping og en god porsjon rockestjerneattitude. Konserten deres på Øyafestivalen fikk Dagbladets anmelder til å erklære det til intet mindre enn «det mest funky øyeblikket i festivalens historie».

I kveld er de tilbake i Norge anledning Oslo World Music Festival og turneen i kjølvannet av det nye albumet «Imidiwan» - «Companions» - som nylig ble kåret til et av årets åtte beste album av musikkmagasinet Uncut sammen, sammen med artister som Bob Dylan, Wilco og Animal Collective.

«Tinariwen høres ikke ut som noen andre, men så høres de i tillegg veldig ut som seg selv», sto det i Dagbladets anmeldelse.

Lengsel og nostalgi
Men hvordan dette tinariwenske er og ikke minst hvordan den tinariwenske sounden skal omtales har vært gjenstand for debatt i norske som utenlandske medier. I mangel på bedre begreper har mange journalister grepet etter vestlige referanser, og merkelappen «ørkenblues» er blitt hengende ved Tinariwen. 

- Man kan si at musikken vår har visse likheter med blues, sier Abdallah Abdoulahi.

- Den har noe av det samme uttrykket og har blitt til under de samme forholdene: harde kår, lengsel og nostalgi. Vi er tilhengere av blues, men vi har ikke laget denne musikken med direkte inspirasjon fra blues. Det er vår egen sjanger, det er Ibrahims verk (frontmannen, red.anm). På vårt språk har det et eget navn: assouf.

Lange avstander
Assouf kan ikke oversettes direkte til noe europeisk språk, men skal Abdallah finne et ord med tilnærmet slektskap bruker han det franske ordet «nostalgie».

- Det er en følelse alle kan relatere til. Men livet i ørkenen er særlig preget av nostalgi. Det er et liv med lange avstander. Et liv der man alltid må reise videre. Man møtes og man separeres.

Assouf har vært banebrytende som sjanger fordi den viste at man kan spille tradisjonell musikk på moderne instrumenter, som for eksempel elgitar.

- Ingen hadde gjort det før oss. Nå spilles assouf over hele Sør-Sahara.

Kvinnene spilte
Opprinnelig var det kvinnene som drev med musikk hos tuaregfolket.

Gitarer var heller ikke et vanlig instrument før Ibrahim Al Ahib, gruppas grunnlegger og karismatiske frontmann, begynte å eksperimentere med en selvlaget variant på slutten av 70-tallet, satt sammen av en plastboks, en pinne og et fiskesnøre.

Da gruppa startet opp i en geriljaleir i Tripoli var det med en gitar på deling (denne gang en ordentlig en), samt arabisk-algerisk musikk og noen kassetter av Bob Marley, Jimi Hendrix og James Brown til inspirasjon.

- I begynnelsen skammet jeg meg over å spille gitar, fordi det ikke var en del av vår tradisjon. Men I 1985-1986 begynte tuaregene å bli interessert i denne typen musikk, det ble en del av den moderne musikkulturen vår.

Konfliktfylt
Samtidig var Tinariwen dypt innblandet i konfliktene i hjemlandet. De deltok i militær trening under Gadaffi på 80-tallet, og var alle aktive i opprøret mot Malis sentralregjering i 1990-årene.

Faren til Ibrahim ble henrettet av militæret.

En annen i gruppa skal ha blitt skutt og såret 17 ganger.

Musikk var på den tiden det eneste kommunikasjonsmidlet på tamashek, tuaregfolkets språk. Det fantes ikke tv, presse eller radio. Tinariwen er senere blitt kalt The soundtrack of the rebellion.

- Musikken vår ble til i kamp. Vi deltok i alle de store kampene under opprøret, fra juni 1990 til januar 1991. Vi spilte på gitarene våre og bar våpen i tillegg, forteller Abdallah Abdoulahi.

- Samtidig innså vi alle at vi heller ønsket å fremme et budskap gjennom musikk, enn gjennom kamp. Etter å ha vært aktive i opprøret, besluttet alle utenom én (Khedou), hver for seg og etter egen vurdering, om å ikke forsette og gå inn i hæren, men heller bruke all tiden vår på musikk.

- Ikke propaganda
Tuaregfolkets kamp mot undertrykkelse er gjennomgangstema i flere av Tinariwens tekster. Men Abdallah vil ikke kalle det en politisk gruppe. Heller en gruppe med et «interpolitisk budskap». Adballah understreker at musikken deres ikke kan reduseres til propaganda.

- Vi kommer med et budskap om frihet. Det berører tuaregenes livssituasjon dypt, men kan også overføres til mange andres liv.

Det er langt fra in-store-konserter på Manhattan til Mali. Litt ironisk er det at lengsel og nostalgi nok er høyst tilstedeværende i livene til mennene i Tinariwen etter at de begynte å turnere internasjonalt.

Det nye albumet er da også en feiring av hjemkomsten til ørkenen og folkene som bor der, og ble spilt inn i hjembyen Tessalit i Nordøst-Kidal.

- Dere reiser rundt i hele verden og får stadig nye musikalske impulser, har det påvirket musikken deres?

- Nei, det vil jeg ikke si. Å reise gir oss inspirasjon til å formidle vår musikk til stadig flere mennesker i stadig flere land. Vi har alltid ønsket å reise, vi har sagt til oss selv: hvordan skal vi komme oss til Europa? Hvordan skal vi komme oss til Amerika? Men inspirasjonskilden vår er i ørkenen.

Raplåt på oppfordring
Det var først i 2001 at de spilte inn sitt første album («Radio Tisdas Sessions»). Siden er det blitt tre album til. Sounden er umiskjennelig deres, men under stadig utvikling. På andrealbumet dukket det plutselig opp en rap-låt: «Arawan».

- Rap er blitt ungdommens musikk i Afrika, så vel som i Europa og Amerika. Jeg skrev en raplåt som direkte respons på forespørsler fra ungdommen. Inspirert av de andre sjangrene, men på vår måte, med våre instrumenter og rytmer. Som de fleste steder i verden, er det også blant tuaregene at det er ungdommen som er mest musikkintresserte. Og det er vel naturlig at et band utvikler seg og omfavner nye uttrykk?

Tinariwen har vært foregangsmenn på flere områder enn det musikalske. De tok initiativ til å arrangere den første musikkfestivalen i ørkenen i hjembyen Kidal, Festival du Desert. Abdallah sier at et mål for Tinariwen å bidra til å lage flere slike festivaler.

- Vi har lenge søkt oss ut i verden, nå ønsker vi også å bringe folk til vårt land.

Eller kanskje det bare er nostalgien som har tatt overhånd?

Tinariwen spiller på Cosmopolite under Oslo World Music Festival lørdag.
Flere anbefalinger fra festivalprogrammet her.

PÅ ØYA: Abdallah Abdoulahi i Oslo i 2007. Foto: Eirik H. Urke
PÅ ØYA: Abdallah Abdoulahi i Oslo i 2007. Foto: Eirik H. Urke Vis mer
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media