Skandale da teatret åpnet i 1899

1. september 1899 klokka 19 skulle Norges nyeste stolthet, Nationaltheatret, innvies med pomp og prakt. Allerede 19.30 var skandalen et faktum.

Feirer med folkefest

Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson ble hilst med «Bifaldssalver, som ledsagedes af Fanfare fra Orkestret. Digterne besvarede bukkende de sterke og langvarige Ovationer,» skrev tidligere redaktør Lars Holst i Dagbladet dagen derpå. Blant de 1200 gjestene satt også Edvard Grieg, Alexander Kielland og Arne Garborg i sin fineste stas, i spent forventning over den store begivenheten. Men hvor var kongen?

Ikke før nærmere halv åtte ankom kong Oscar II. Forsinkelsen skyldtes angivelig språkproblemer mellom Nationaltheatret og en svensk hoffmann. Men ikke nok med det: Kongen hadde iført seg den svenske Serafimerordenen istedenfor Olavsordenen, noe som ikke ble sett på med blide øyne av det norske publikummet i salen. Og verre skulle det bli.

Verre og verre

Skuespillerinnen Lucie Wolf hadde fått æren av å framføre lesebokforfatteren Nordahl Rolfsens prolog i anledning åpningen. Det gikk dårlig.

«Den (prologen) var i det hele lidet betydelig og dens Humor ikke af fineste Kvalitet. Fremsigelsen heller ikke,» erklærte Lars Holst. Stakkars Lucie Wolf høstet ingen latter fra de 1200 festkledde, selv om prologen visstnok var ment å være morsom. Et utdrag av prologen kaller vel heller ikke i dag, hundre år etter, akkurat på latteren:

«Derfor er helligt dette vort Hus, helligt som Granskerens grublende Hjerne,

helligt som Ølets blinkende Stjerne, hos Moren, som vugger med Nyn og med Sus;

helligt som Arbeidets lange dag, hvor Led for Led sig tilsammen ranker, helligt, skjønt vore Hammerslag, kun er Hjerter, som rastløst banker.»

Da fru Wolf merket at vitsene ikke satt, ble hun nervøs og stokket versene, slik at prologen virket enda mer rotete enn den var, forteller Carl Morten Amundsen i Nationaltheatrets jubileumsmagasin.

Men nå var det tid for teater. Holberg. Skuespillerne skulle framføre to akter fra «Barselstuen» og «Gert Westphaler», men heller ikke det gikk hjem hos publikum.

«Men det blev ingen Seier. Nærmest kun et Vidnesbyrd om, hvor langt vi endnu er fra at magte Holberg. Vi eier ikke Traditionen og heller ikke det Mod helt at bryte med denne, og gjenføde nordmanden Holberg, paa Norsk. Derfor blev paa Nationalteatret Holbergs Komedier ikke levendegjort. Bortset fra gode Enkeltheder, stivnede de i humørløs Tørhed,» mente Lars Holst.

Kunne det komme flere skandaler nå?

Lyspunktet

Å, ja da. I Nordahl Rolfsens epilog, også den lang og kjedelig, var det et parti som henvendte seg til Ibsen og Bjørnson i salen. Publikum klappet, men reiste seg ikke. Det burde de ha gjort, mente Lars Holst. «Netop her burde de dog alle har reist sig i Jubel og Hyldest.»

Så ble Nationaltheatrets første sjef Bjørn Bjørnson, kalt fram, med Olavskorset funklende på brystet. Bjørn Bjørnson, sønn av Bjørnstjerne. Faren hadde i alle år kjempet mot ordensvesenet, og ifølge Lars Holst gjorde det et vemodig inntrykk å se sønnen dekorert.

Den som reddet stumpene av kvelden var kapellmester Johan Halvorsen. Hans 45 manns store orkester fikk skryt, selv av Lars Holst: «Stemningsfuldt» er hans kommentar.