Eirik Jensen dømmes til 21 års fengsel

Skandalen er et faktum

Når en betrodd politimann dømmes til lovens strengeste straff, er saken alvorlig for langt flere enn Eirik Jensen.

Kommentar

Aldri før har en norsk politimann falt så dypt. Dommens dag kunne ikke vært mer knusende for Eirik Jensen, som knapt er trodd på noe av det han har forklart i Oslo tingrett. For norsk politi er domsavsigelsen like brutal. Skandalen må få konsekvenser for politiets arbeid på flere fronter.

Det dramatiske innholdet står i sterk kontrast til det tørre og presise språket i dommen. Den er full av formuleringer om den tidligere høyt betrodde tjenestemannens manglende troverdighet, konstruerte forklaringer og alvorlige tillitsbrudd. I sin nøkterne redegjørelse virker dommen både kraftfull og nådeløs.

Alvoret lå tungt over Oslo tingrett i dag. Meddommerne møtte ingen av de tiltaltes blikk, men så ned i papirene foran seg under hele opplesingen. Da administrator Kim Heger etter fire timers opplesing kom til konklusjonen, var det åpenbart hva den enstemmige dommen ville bli: Eirik Jensen dømmes til lovens strengeste straff og 21 år i fengsel. Medtiltalte Gjermund Cappelens forbrytelser kvalifiserer etter dommernes mening til like streng straff. Men fordi han har gitt en uforbeholden tilståelse og fordi hans forklaring i stor grad har vært nødvendig for å felle Eirik Jensen, fikk han en større strafferabatt enn aktors påstand. Cappelen ble derfor dømt til 15 års fengsel. Begge har tatt betenkningstid på å bestemme seg for om de vil anke. Storsmugleren må vurdere risikoen for en strengere straff enn denne, men eks-politimannen har ingen ting å tape. Vi vil derfor ganske sikkert få en ny runde i Borgarting lagmannsrett.

Paradoksalt nok er det ikke det grove tillitsbruddet, at en framstående politimann i en årrekke skal ha latt seg kjøpe, som gir Jensen lovens strengeste straff. Strafferammene for narkotikaforbrytelser er mer enn dobbelt så store som for grov korrupsjon, og skiller ikke mellom ulike typer narkotika. Både dommen av Jensen og Cappelens strafferabatt er grundig begrunnet i en rettspraksis der narkotikastraffene har løpt løpsk sammenliknet med annen kriminalitet.

Dommen slår fast at det var helt usannsynlig at Jensen ikke visste at Cappelen var en av landets største narkotikasmuglere. Den slår også fast at politimannen hadde en plikt til å gripe inn, uansett om Cappelen var en viktig kilde for Jensen eller ikke. Politimannen kunne gripe inn, hadde et særskilt ansvar for å gjøre det, og han kunne hindret videre hasjimport. I dette tilfellet snakker vi om norgeshistoriens største narkotikasak og det er lett å følge dommernes resonnement. Om forbrytelsen var mindre alvorlig, er det likevel lettere å tenke annerledes. Her er jussen tydeligere enn moralen, og etter alle solemerker også enn praksis i politiets øvrige informantvirksomhet.

Langt flere politimenn og informant-behandlere enn Eirik Jensen har slike svin på skogen, slik Anders Rasch-Olsens masteroppgave i politivitenskap dokumenterte for noen år tilbake. Denne gråsonen av politiets kontakt med kriminelle er det all grunn til å rydde opp i. Gjermund Cappelen er ikke den eneste informanten som har fått utilbørlige fordeler av sitt samarbeid med politiet, og det er både juridisk og moralsk problematisk når politiet ser gjennom fingrene med kriminalitet for å få informasjon. Likevel, om alt skal skje etter den strengeste tolkningen av regelverket, vil det nok bli vanskeligere å rekruttere og behandle informanter og kilder for politiet. Dette er åpenbart et felt som krever en grundig gjennomgang og nøye oppfølging framover.

Hvordan kunne dette skje? vil uansett være det aller viktigste spørsmålet framover. Hvis Eirik Jensen har gjort seg skyldig i å hjelpe tidenes narkotikasmugler i store deler av sin karriere, er det noen andre som har latt det skje. I retten har det kommet fram at særlig politiet i Asker og Bærum lenge har hatt mistanke til ham. Ikke bare det, ved flere anledninger har mistankene også blitt varslet videre. Hos flere polititopper har det så stoppet opp, uten skikkelig etterforskning og uten at samarbeidet er blitt avslørt. På samme måte skal det ha vært en allmenn sannhet både i politikretser og hos tollvesenet at Gjermund Cappelen har drevet storstilt smuglervirksomhet. Likevel har han altså fått holde på siden tidlig på nittitallet. Nye politifolk har blitt tatt med på sightseeing til huset hans, men verken politi eller skattemyndigheter har klart å stoppe Cappelens virksomhet. Det burde selvsagt skjedd for lengst.

Om dommen mot Eirik Jensen blir stående, vil den tidligere anerkjente politimannen sitte i fengsel lenge. Andre dømte kriminelle kan be om gjenopptakelse av saker han har etterforsket. Polititopper kan kanskje bli etterforsket for tjenesteutførelse. Men dommen er aller mest alvorlig for tilliten til norsk politi. Skandalen må få følger for flere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook