Skandalen og finanskapitalen

I løpet av de siste 25 åra har det skjedd dyptgående endringer i finanssektoren nasjonalt og globalt. Endringene har fått langt større konsekvenser for hver enkelt av oss, enn de fleste er klar over. Både kredittkrisen i USA og Terra-skandalen må forstås i et slikt perspektiv. Et viktig trekk ved finanskapitalens utvikling er at verdipapirmarkedene har blitt globale og fått en vesentlig større betydning enn tidligere. Et annet viktig trekk er at måten banker drives på er vesentlig endret, og de finansielle markedene har blitt mer ustabile og langt mer preget av prisfluktuasjoner. Dermed bygges det lett opp finansielle ubalanser som har resultert i en kraftig økning i antallet finansielle kriser.

Målt i forhold til BNP var markedsverdien av selskapene ved Oslo Børs seks prosent i 1975, mens den var steget til 27 prosent i 1998 og til hele 74 prosent i 2005. Børsomsetningen økte 50 ganger fra 1983 til 2005! Det er flere årsaker til omveltningen i verdipapirmarkedene. På begynnelsen av 1980-tallet ble finansmarkeder- og finansinstitusjoner liberalisert i en rekke land. Dette «nyliberale skiftet» åpnet for globalisering av finansmarkedene og bidro til den betydelige veksten i nasjonale verdipapirmarkeder. En annen viktig drivkraft er den informasjonsteknologiske revolusjonen som har funnet sted i løpet av de to siste tiåra. Virksomhet i verdipapirmarkedet består hovedsakelig i informasjonshåndtering, og IKT-utviklingen har dermed også stimulert til eksplosiv markedsvekst.

Langt flere nordmenn er i dag knyttet til verdipapirmarkedene enn tidligere, som fondssparere, forsikringstakere, pensjonssparere og som skattebetalere gjennom det statlige Folketrygdfondet. I en viss forstand kan man si at det har skjedd en «demokratisering» av aksjemarkedet. Dette er utviklingstrekk vi i Norge deler med andre utviklede land, som har fått stadig mer «amerikaniserte» finanssystemer. I forbindelse med et økende press i retning av fondsbasert pensjonssparing, kommer også Oslo Børs til å bli ytterligere «pensjonsdrevet» i åra som kommer. Denne kraftige veksten i verdipapirsparingen har medført relativt mindre banksparing. Men denne strukturelle forskyvningen av sparing fra bank til verdipapirer har økt markedsrisikoen for husholdningenes sparing, og også for kommuner og andre som er i markedet for investering i spareprodukter.

Når det gjelder bankvirksomheten har denne også gjennomgått vesentlige forandringer. En stor del av bankenes virksomhet var i 1950 finansiert av innskudd fra allmennheten, og innskuddene utgjorde rundt 70 prosent av forvaltningskapitalen. I 2004 var innskuddsandelen sunket til under 50 prosent. Dette innebærer at bankene i langt større grad enn tidligere må finansiere sin virksomhet i kapitalmarkedene nasjonalt og internasjonalt. Banksektoren i Norge har også gjennomgått store strukturendringer de siste par tiåra. Bankene inngår nå i et lite antall blandede finanskonsern, og har i realiteten blitt finansielle supermarkeder som markedsfører et bredt spekter av finansielle tjenester. I tråd med denne utviklingen har bankenes inntekter fra ordinær utlånsvirksomhet fått relativt mindre betydning, mens andre typer inntektskilder som provisjoner, gebyrer osv. har økt relativt som andel av bankenes totale inntekter. Inntekter fra såkalt «off-balance»-virksomhet har blitt et stadig viktigere element i bankenes virksomhet, herunder konstruksjon og salg av «pakker» av ulike finansielle instrumenter. Ofte er det slik at store internasjonale banker syr sammen slike pakker for internasjonal distribusjon, mens lokale banker selger slike produkter. Men de store internasjonale aktørene sørger for at de er kvitt risikoen når disse risikofylte pakkene er solgt, og at det er kjøperne av produktene som sitter igjen med risikoen.

Terra-gruppen er i seg selv et svar på den utviklingen jeg har skissert. Selvstendige små sparebanker vurderte det problematisk å stå alene i en situasjon der muligheten for å nyttiggjøre seg nye inntektskilder krevde blandede finanskonserner. Derfor ble Terra-gruppen etablert i 1997. Terra Securities har vært det produktselskapet som har generert mest inntekter for gruppas eiere, mens medlemsbankene har tjent på videresalg av produkter og mottak av utbytte fra gruppen. Det er nok slutt på den tiden da sparebankens mål var lokalsamfunnets ve og vel!

Liberaliseringen skjerpet konkurransen i finansmarkedene formidabelt. Mens finansielle innovasjoner i perioden 1945-80 hovedsakelig dreide seg om å finne metoder til å omgå reguleringer, besto innovasjonene etter liberaliseringen i å utvikle nye produkter. En viktig faktor var også å finne produkter som kunne minimere usikkerheten som fulgte med den kraftige økningen i prisfluktuasjonene i kjølvannet av liberaliseringen. Ulike derivater, swaps (bytteavtaler) osv. ble utviklet og tatt i bruk. Hegde-fond, som først ble lansert i 1949 i USA, kom på moten igjen. På verdensbasis omfatter disse nå nærmere 8500 fond og investeringer på mer enn 1000 milliarder $.

De siste åra har det funnet sted en omfattende vekst i utvikling og markedsføring av såkalte «strukturerte finansielle produkter», gjerne omtalt som SFP og solgt til så vel private som institusjonelle investorer. Disse produktene er egentlig ikke noe annet enn en sammenbinding av tradisjonelle verdipapirer som aksjer, obligasjoner og derivater. Men disse pakkene er ofte svært komplekse og vanskelige å forstå. Såkalte CDO-er som er en forkortelse for «Collateralised Debt Obligation», er et eksempel på SFP. Ifølge Dagens Næringsliv av 28.11. er CDO-er konstruert av Citigroup den typen produkt Terra securities har solgt til de fire Nordlands-kommunene. Enkelt sagt er CDO-er et arrangement som finansierer seg ved å utstede egne obligasjoner, for deretter å investere i en portefølje av obligasjoner, lån eller liknende eiendeler. Inntekter på porteføljen er hovedkilden for midler som trengs for å tilbakebetale CDOs egne, underliggende verdipapirer, samt frambringe en saftig provisjon til den som har konstruert og administrerer pakken – i dette tilfellet amerikanske Citibank – som også har sørget for å redusere egen risiko ved hjelp av kjøperstilte garantier.

Et stadig større problem i finanssektoren er skjerpingen av målkonflikter på alle nivåer. Et hovedproblem i så måte er at personkunder, kommuner osv. møter finansfolk som framstår som «rådgivere», men som først og fremst er selgere. Finanssektoren har de senere åra opplevd en kraftig forskyvning fra «kredittkultur» til «salgskultur». Det fins mange rasjonelle forklaringer på at investorer kjøper SFP. Men det fins også kjøpere som i virkeligheten ikke forstår produktene og/eller at de opptrer irrasjonelt i tråd med såkalt. «greater fool theory». De politiske og administrative lederne i norske kommuner som har slukt agnet fra Citibank, finner vi antakelig i den siste kategorien. De har vært blendet av urealistiske drømmer om «å spe på» kommuneinntektene gjennom irrasjonell spekulasjon i produkter de ikke forstår, mens Terra securities har greid å dytte produktene på noen som forsto enda mindre av dem enn de selv gjorde. Det er sikkert ikke siste gang vi opplever dette. Den viktigste beskyttelsen vi har, er et sterkt og kompetent finansielt tilsyn som kan sette foten ned når selgerne går for langt. Samtidig er det viktig at staten ikke betaler spekulantkommunenes tap og dermed bidrar til nye spekulanteventyr ved at irrasjonell, risikofylt spekulasjon kan finne sted uten det får konsekvenser.