Skandaler i valgkampen

VALG ’07: Høyre er rammet denne valgkampen, Per Ditlev-Simonsen, måtte trekke seg på grunn av skatteunndragelse, partiet er i fritt driv i mediestormen. Det er ethvert partis mareritt: En skandale i valgkampen, enten den er av moralsk, politisk eller juridisk art, river grunnen under alle planlagte valgstrategier og utspill, valgkampen sporer av og alt handler om katastrofen som har inntruffet.

Hver gang det er lokalvalg dukker det gjerne opp en debatt om hvorvidt mediedekningen egentlig handler om det man mener at den burde, nemlig lokalpolitikere og lokale saker. Nesten like sikkert er det at det i disse valgperiodene dukker opp hendelser som gjør at valgkampen sporer av, slik at mediefokuset i dager eller uker av gangen er rettet mot helt andre ting enn valgpolitiske saker.

Forrige valg var det Kristelig Folkeparti som fikk merke katastrofen. Rett før valgkampen i 2003 begynte, dukket den såkalte Medhaug-saken opp. En ordførerkandidat fra Kristelig Folkeparti ble anmeldt for voldtekt. Snart handlet det likevel mest om hvordan Valgerd Svarstad Haugland taklet saken i mediene. I en periode ble det meste hun sa og gjorde feil, partiets forsøk på regulære valgkamputspill kom ikke frem, eller de ble latterliggjort – husker noen rusbrusen? Noen måneder etter valgte Valgerd Svarstad Haugland å trekke seg, en hovedbegrunnelse var at hun, med sin profil i mediene, ikke ville stå i veien for partiet.

I lokalvalgkampen før det igjen, i 1999, var det Ap som var i ilden, ikke minst gjaldt det partileder Thorbjørn Jagland. Etter en ringerunde til partiets ordførere kom det fram at ikke alle av dem var like helhjertede i sin støtte til partilederen. Dét viste seg å være mediedynamitt. Resten av valgkampen handlet om å finne flere mulige motstandere av Jagland i partiet, om å avdekke eller fremprovosere intern strid – og om å sette fokus på partilederens feiltrinn og manglende evne til å kommunisere generelt og til å opptre i mediene spesielt. Alt ble negativt – og valgkampen gikk av hengslene for Arbeiderpartiet.

Til tross for at den valgrelaterte partiskandalen er en kjent øvelse i den politiske journalistikken, har mediedekningen naturligvis endret karakter de siste årene. Nettjournalistikkens konstante deadlines og en raskere omdreiningshastighet i mediene, gjør fokuset denne typen saker får mye mer intenst enn tidligere. De personlige omkostningene for de involverte når nærmest uutholdelige proporsjoner etter kort tid. Slik når kanskje disse sakene også raskere et klimaks og en slutt enn før. Kravet om konsekvens og handling kommer fort, og partiene tvinges til å tenke og handle raskt. Medielogikkens intervensjon i partiene er slik mer effektiv enn noen gang.