Et av de store diskusjonstemaene i norsk litteratur i 2016 fikk en uventet forlengelse i inneværende bokår. Debatten omkring Vigdis Hjorths roman «Arv og miljø» ble et av de heftigste ordskiftene om litteratur på år og dag. Romanen ble sterkt kritikerrost, men ble også utgangspunkt for debatten om det fenomenet Aftenposten døpte «virkelighetslitteratur». Avisa iverksatte gravejournalistikk for å bevise at boka ikke tok tilbørlig hensyn til levende og døde modeller.

Dette angrepet på norsk romankunst ikke spesielt vellykket. Diskusjonen gikk høyt og heftig, men førte ikke til noen konklusjon av betydning. Men vi fikk en debutant: Vigdis Hjorths yngre søster Helga kom med en slags motroman, med tittelen «Fri vilje». Her figurerte de samme hovedpersonene, men handlingen blir på et vis korrigert i henhold til lillesøsterens syn på bakgrunnen for Vigdis Hjorths for øvrig sterkt prisbelønte roman.

Foreløpig er det ikke blitt noen trend at romanpersoner på denne måten griper ordet gjennom egne verk, og man kan jo håpe det er et engangstilfelle. Derimot er det ikke uvanlig at forfattere misliker kritikere. Men det er sjelden de bruker sine romaner til å gå til motangrep, slik Ketil Bjørnstad gjør det i sin roman «Åttitallet». Særlig Cathrine Krøger får gjennomgå, men også Ane Farsetås, Ståle Wikshåland, Hans Rossiné, Marius Lien og Bernhard Ellefsen. Sistnevnte ble født i 1984 og har for så vidt opplevd 1980-tallet, men ikke som aktiv litteraturanmelder.