Skandaløse krøniker

Unikt tidsbilde fra universitetsmiljøet i hovedstaden i det 19. århundret.

BOK: Det er kanskje ikke så mange som tror det, denne utgivelsen vil sette året 2003 på det norske bokkartet.

Alt ved denne boka påkaller interessen, manuskriptets utgivelseshistorie er fascinerende: Historieprofessor Ludvig Ludvigsen Daae (1834- 1910) skrev erindringene i 1888- 93 og i 1901. Etter at han døde, ble manuskriptet overlatt til Universitetsbiblioteket. I 1931 ville bibliotekar Wilhelm Munthe publisere en revidert versjon til 100-årsdagen for Daaes fødsel i 1934. På grunn av økonomiske vanskeligheter ble det ikke noe av.

For noen år siden tok Nic Knudtzon, oldebarn av professor Daae, opp igjen utgivelsesplanene, nå selvfølgelig uten å stryke de skarpe uttrykkene i personbeskrivelsene som Munthe hadde vært redd for. Det har tatt tid, Knudtzons innledning er datert juni 2000, men nå er altså Daaes manuskript endelig offentlig.

Tre lånere på 70 år

Det vil si, manuskriptet har helt siden det ble avlevert, vært tilgjengelig for offentligheten på Universitetsbiblioteket, og Knudtzon har vært artig nok til å undersøke hvor mange ganger det har vært utlånt på 70 år, og kommet til at det har vært brukt tre ganger. Så vil mange spørre, er virkelig et manuskript som bare tre personer har brydd seg om å lese på 70 år, noe å utgi?

Selvfølgelig, og først og fremst fordi det fins så få slike skrifter fra denne tida, men også fordi Daae i sitt virke var dypt konservativ og ifølge Mot Dags leksikon gjorde seg kjent med skarpe og uteskede angrep på den demokratiske bevegelsen.

Borgerlig åndsliv

Nic Knudtzon har utstyrt verket med et svært omfattende noteapparat og skrevet nær 100 sider med personbiografier om de nesten 1000 personene som opptrer i erindringene, ja, han har også skrevet et appendiks om forholdet mellom Henrik Ibsen og Ludvig Daae.

I erindringene forteller Daae om sin barndom og oppvekst i Kvinesdal og Flekkefjord, om skolegang og studier. Kapitlet fra Universitetet er på 60 sider og nok spekket med personbeskrivelser som Munthe tenkte å stryke i 1931. Om Welhaven, som Daae hadde i litteraturhistorie, heter det at han i virkeligheten bare var en «aandrig Dilettant, thi han savnede historisk basis og stod i den Henseende ikke stort over den vanlige Overfladiskhed hos Bergenserne».

Sladder

P.A. Munch kalte studentene for spøk professor i historier fordi han var så var så «uhyre rig paa Anecdoter og Chronique scandaleuse» og var ifølge Daae ikke «fri for at føre Sladder».

Etter at Daae var ferdig på Universitetet, var han adjunkt i Drammen, her traff han Gustav Peter Blom, som var pensjonert amtmann i Buskerud: Han hadde et lett hode med mange, men ingen grundige kunnskaper, som gjorde at han snart kunne behandle statistiske emner og like etter skrive anonyme noveller. Av og til hadde Daae hørt amtet omtalt som «Sluskerud Amt». Det fortelles også om et «vistnog ganske ugrunnet Rygte» om at Blom skulle være sønn av den gamle Grev Jarlsberg fordi hans mor hadde tjent der.

Fra København skrev Daae: «Faa personer har jeg mindre kunnet synes Synd om i deres Ulykke en Charlatanen Clemens Petersen.» Og i det siste kapitlet, om Emil Stang, mer enn antyder Knudtzon at Daaes vennskap med statsministerens sønn nok kan «have bidraget sitt til» at han fikk oppfylt sitt ønske om å få omgjort sitt bibliotekarembete til et professorat i historie.