Ny stemning: Afghanere roper antiamerikanske slagord i Shamal-distriktet 7. juli, etter at flere mennesker mistet livet i et luftangrep. «Sivilbefolkninger er lei av nattlige raid og veibomber som er lagt ut for troppene. De er lei av at sivile dør og at de stadig kommer i klemme mellom talibanere og ISAF», skriver kronikkforfatteren. Foto: Reuters/Scanpix
Ny stemning: Afghanere roper antiamerikanske slagord i Shamal-distriktet 7. juli, etter at flere mennesker mistet livet i et luftangrep. «Sivilbefolkninger er lei av nattlige raid og veibomber som er lagt ut for troppene. De er lei av at sivile dør og at de stadig kommer i klemme mellom talibanere og ISAF», skriver kronikkforfatteren. Foto: Reuters/ScanpixVis mer

Skandaløs Afghanistan-dekning

Hver redaksjon med respekt for seg selv bør ha faste medarbeidere på plass i Afghanistan.

Saken er grei. Journalister skal granske folk med makt. Våpen og penger er makt, spesielt om det er statens. Størstedelen av nordmenn i Afghanistan er der enten med den norske statens våpen eller med den norske statens penger. Dette burde vært en fest for granskende journalister.

Likevel er grunnlaget for dekningen av krigen i Afghanistan omskrivinger av Forsvarets pressemeldinger eller fallskjermjournalister, som dumper ned ei uke, som oftest hos de norske styrkene. Alt det viktige - hvordan, hvorfor og når de såkalte fredsbevarende styrkene gikk i krig, det afghanske folkets manglende tillit til de internasjonale soldatene og at Taliban har tatt tilbake makten i flere områder - er det få som skriver om. I tillegg, at sivile afghanere blir drept av norske soldater uten at noen redaksjon sender journalister for å granske hva som faktisk har hendt, kan ikke beskrives som annet enn forsømmelse av det journalistiske oppdraget.

Jeg har bodd og arbeidet som frilansjournalist i Afghanistan i halvannet år. I løpet av den tiden har stemningen endret seg. I begynnelsen sa de fleste afghanere - og da mener jeg ikke de som beveger seg rundt regjeringen, men i byene, på gatene eller i fjellene - at de ville at de internasjonale styrkene skulle bli igjen, at de afghanske sikkerhetsstyrkene ikke var klare og at de fortsatte trengte mye støtte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dag låter det annerledes. Sivilbefolkninger er lei av nattlige raid og veibomber som er lagt ut for troppene. De er lei av at sivile dør og at de stadig kommer i klemme mellom talibanere og ISAF. Til tross for at sikkerheten er dårlig, sier mange at de vil at styrkene skal forlate Afghanistan. I samme periode som ISAF, International Security Assistance Force, har gjort et stort nummer av at de skal vinne den afghanske befolkningen «hearts and minds» med den såkalte coin-strategien der militære og sivile skal samarbeide, er det blitt nøyaktig motsatt.

Hva har skjedd? Leser man på forsvarsmaktens hjemmeside, uansett nasjonalitet, synes selvfølgelig ikke dette. De skriver heller om vellykkede operasjoner og forandringer. Det behøver overhodet ikke være løgn, det militære gjør bra ting og lykkes i skape små rolige oaser. Derimot ligger det ikke i deres interesse å fortelle om problemer de møter, spesielt ikke når det er fokus på at de skal forlate landet. Det er heller ikke deres ansvar, men medias.

Jeg skal gi et svensk eksempel. De 500 svenske soldatene har ansvaret i fire provinser som grenser til den norske ansvarsprovinsen Faryab. En av provinsene er Samangan, som anses som en nokså fredelig provins. Denne provinsen er ikke blant de sju stedene der afghanske styrker skal ta over ansvaret i sommer. Men plutselig dukket det opp en pressemelding på det svenske forsvarets hjemmeside, der de forteller at man etter avtale med provinsens guvernør har forlatt den svensk-finske basen (de finske soldatene er underlagt den svenske troppssjefen) i Samangan. Dette publiseres naturligvis av flere svenske aviser.

Siden jeg bor Afghanistan, fikk jeg raskt et par samtaler som tydet på at det lå noe annet bak. Jeg reiste til området, og det viste seg at sivilbefolkningen lenge hadde klaget på de svenske og finske soldatenes oppførsel. De hadde gått rundt i bar overkropp, fotografert inn i afghanske hager, som er beregnet på å beskytte kvinnene, og latt hunder drikke av vannet. Det hadde vært overlevert klager, men afghanerne følte seg ignorert. Til slutt skrev mullahene et brev der de truet med opprør dersom soldatene ikke forlot basen.

Ettersom dette skjedde bare et par uker etter opprøret mot FN i Mazar-i-Sharif, der sju FN-ansatte ble brutalt drept, blant annet en norsk kvinne, tok de trusselen på alvor. Den svenske kontingentsjefen valgte å forlate basen, som i dag ligger øde. Dette er en nyhet som tydelig beskriver hvordan stemningen i landet er endret og som jeg kunne skrive om fordi jeg befinner meg i landet. Jeg har også hatt unike muligheter til å reise til avsidesliggende provinser som Kunar og undersøke tilfeller der lokalbefolkningen hevder at opptil 50 personer er drept i flyangrep som det amerikanske militæret benekter har funnet sted.

Takket være kontakter som jeg har bygget et fortrolig forhold til, kunne jeg reise til byen, der jeg traff mødre som har mistet sine barn og barn som har mistet sine lemmer. Ved flere tilfeller har jeg også kunnet intervjue talibanere for å få deres versjon av situasjonen. Dette er selvsagt ikke noe man gjør som såkalt fallskjermjournalist. Kommer man for et par uker, kan man gjøre fantastiske reportasjer, men det går ikke å få med seg alle nyansene.

Om jeg sammenlikner norske medier med svenske eller finske, er Norge bare ett eksempel. Anders Sømme Hammer har bodd i Afghanistan lenge og han har gjort en fantastisk jobb. Det finnes også en rekke andre norske journalister som stadig vender tilbake i lengre perioder. Men dette handler som regel om frilansjournalister, som på eget budsjett reiser til et av verdens farligste steder for å undersøke om norske skattepenger brukes i tråd med norsk etikk, og hvilken nytte de gjør. Med tanke på hva som skjer, burde hver redaksjon med respekt for seg selv ha faste medarbeidere på plass. Ja, det koster penger og er ikke ufarlig. Men noe annet er flaut. At norske soldater, ifølge Forsvarets egen pressemelding, i slutten av mai drepte en sivil afghaner, men at hendelsen ikke er gransket, er faktisk en journalistisk skandale. Hvis en politimann drepte en sivil nordmann i Norge, hadde vel ikke en norsk journalist med æren i behold nøyd seg med å sitere politiet og deres pressemeldinger?

Åra som kommer blir avgjørende for Afghanistan. Det er nå innsatsen vil bli vurdert, og vi kommer til å se om landet klarer å holde en langsiktig fred eller om borgerkrig venter. Samtidig som militæret forteller om all framgang, lykkes Taliban med å gjennomføre mer komplekse angrep enn noensinne. Nylig er både president Karzais bror og hans nærmeste rådgiver blitt drept. Som et siste åndedrag forhandles det for fullt med Taliban, sivilbefolkningen bevæpnes til milits og man forsøker å kjøpe talibanere over til den andre siden.

Midt i dette befinner Norge seg. Er ikke det verdt en seriøs journalistisk gransking? Det burde ikke engang være et spørsmål.

Du kan også diskutere kronikken på våre Facebook-sider.

I Afghanistan: Den svenske frilansjournalisten Terese Cristiansson har bodd i Afghanistan siden begynnelsen av 2010. I dag holder hun foredrag på litteraturhuset i Oslo. Foto: Terese Cristiansson
I Afghanistan: Den svenske frilansjournalisten Terese Cristiansson har bodd i Afghanistan siden begynnelsen av 2010. I dag holder hun foredrag på litteraturhuset i Oslo. Foto: Terese Cristiansson Vis mer