«Hun smakte seg selv og ham, han vokste i munnen hennes, steg og steg, lakenet var skrellet av, de lå på naken madrass, hun sugde ham til han svaiet opp mot sin egen mage og hun satte seg overskrevs ham, brakk lemmet hans nedover og senket seg over ham, fylte seg med ham og så hvordan strupehodet hans tøyde seg opp mot henne, han slo hodeputa vekk fra under bakhodet og løftet seg enda mer opp mot henne. / Oh God. Oh god. Its been so long / Why? You are so beautiful / Come on. Fuck me. I`m married. No sex anymore. Come on»
Famefucker
Dette er en av utallige sengeakrobatiske scener i Ragdes nye roman. Den handler om 39 år gamle Ingunn. Hun er suveren musikkjournalist i Adresseavisen, selvvalgt singel, og en ustoppelig sexmaskin.
Sitatet ovenfor er hentet fra et raskt møte med en 14 år yngre spansk kelner. Hun liker unge og vakre menn, hun elsker kjendiser (famefucker som det heter på fagspråket). Innimellom har hun telefon-sex og dildosex.
Men hun har en gyllen regel. Hun gjør som de såkalte pornopungene: Hun er erobreren, og hun drar alltid før de får tid til å forlate henne.
Etter trilogisuksessen har Ragde nå vendt tilbake til sitt gamle tema: sterke kvinner, sterk sex, sterkt språk. Det finurlige psykologiske plottet er at Ingunn tror hun har det strålende, men hun flykter jo egentlig fra følelsene sine.
Hun innrømmer riktignok et sted at: «Klart det var slitsomt å pule seg gjennom en såpass gigantisk hop av følelser, bearbeide sorgen på alle tenkelige ville måter, feste og pule seg gjennom det å ha forlatt, men likevel ikke bære tapet.»
Alt dette går fint inntil hun treffer en barsk sivilingeniør, enkemann, eiegod alenefar og en mester ved grytene. Etter to timer hos ham innrømmer hun endelig: «Jeg er ... ganske ensom, tror jeg.»
Vi forstår hvor det bærer. Det forsto vi for så vidt allerede ved å lese baksideteksten.
Temperaturløs og ufølsom
Anne B. Ragde traff blink med fortellingen om Neshovd-slekten. Der viste hun at hun kan snekre sammen en story, skape figurer, lage driv.
Det er derfor underlig at hun følger opp med ei bok så blottet for trilogiens kvaliteter. Det forutsigbare plottet står på stedet hvil.
Ingunn er helt maskinell, drømmemannen så perfekt at han ikke engang er en klisjé. Med tanke på bokas voldsomme tempo og all sengeakrobatikken, er boka forunderlig temperaturløs og helt ufølsom. Som om den er fabrikkprodusert.
Skandaløst
Selv har Ragde uttalt at hun bare trengte en halv dag på å flikke på boka. Hun kunne med fordel spandert litt mer. Setninger som «Utføre jobben sin til fingerspissene utmerket» eller «Etter hvert løftet hun også bena etter» er ikke smålig flisespikkeri. De er tilfeldig valgt i ei bok preget av slurv og hastverk.
Det er nesten litt skandaløst at Oktober ikke har spandert en språklig kokvask på boka.
Eller i det minste, som sitatet i innledningen viser, en skikkelig korrektur. Det hadde pengemaskinen Ragde fortjent.
