STOLTHET OG SJALUSI: Et godt voksent ektepar (Anne Krigsvoll og Reidar Sørensen) prøver å leve i et åpent forhold. Det blir det mye hyl og skrik av, i denne tornadoen av en komedie. Foto: Gisle Bjørneby/Nationaltheatret.
STOLTHET OG SJALUSI: Et godt voksent ektepar (Anne Krigsvoll og Reidar Sørensen) prøver å leve i et åpent forhold. Det blir det mye hyl og skrik av, i denne tornadoen av en komedie. Foto: Gisle Bjørneby/Nationaltheatret.Vis mer

Skapdør med smell

«Ekteskap på vidt gap» er en tornado av en komedie

|||TEATER: Det er ikke mange teaterstykker skrevet av en nobelprisvinner som inneholder både diskusjoner om postmodernismen og en kakafoni av prompelyder spilt i ljomende stereo. «Ekteskap på vidt gap» av Dario Fo og Franca Rame, regissert av Pjotr Cholodzinski, er først og fremst en rå og ramsalt komedie om ekteskap og utroskap.

Men noen av de mest vellykkede øyeblikkene oppstår når narrative nivåer blandes sammen i en mektig medisterdeig, og skuespillerne Anne Krigsvoll og Reidar Sørensen lynraskt veksler mellom å hyle opp i ansiktene på hverandre gjennom en blodtåke av sårede følelser for så å kommentere situasjonen fra utsiden, eller bare plutselig å si: «Du kan ikke gå dit. Kulissen slutter her».

Selvironisk
Ektemann vil ha et åpent ekteskap. Han ønsker å ta for seg av unge beundrerinner og samtidig eie tryggheten i forholdet til kona. Hun er vill og gal og suicidal av sjalusi, til hun oppdager at hun kan ta for seg av livets goder selv. Plutselig synes ikke ektemannen dette med åpne forhold er en så god idé likevel.

Det er Sørensens selvgode bajas som kommer dårligst ut her, han fremstår som feig og selvhøytidelig. Skikkelsen kan også sees på som et selvironisk stikk til legendariske Fo og Rames egen posisjon som høyt respekterte, politisk engasjerte kunstnere da stykkets ektemann, på absurd vis, forsøker å skylde på strukturene i samfunnet for å forklare sin egen serieutroskap.

Konfiskert verdighet
Men verken hun eller han får være verdige i mer enn tre sekunder av gangen. De ydmykes begge grundig. Dette er komedie der mye av humoren er basert på at vi aldri ser noen av de to hovedpersonene som sitt dannede, offentlige jeg: Vi ser de sjalu, eiesyke, ulykkelige, melodramatiske sidene av dem som kommer til overflaten når de er alene sammen. Sørensen og Krigsvoll hengir seg uredd til det intense spillet; de er uavbrutt i oppløsning og hysterisk morsomme.

Materialet de har å jobbe med er dog noe bedre i stykkets første halvdel, ikke minst på grunn av noen uheldige norvegismer underveis. «Du ligner på Siv Jensen når hun hører ordet hijab»? «Hvor tror du du er, på Paradise Hotel»? Vær så snill.

Jon Fosse-parodien midtveis er dog ubetalelig.

Passé
Scenografien, bestående av en stilisert stue og et lukket baderom som er åsted for ymse flamboyante selvmordsforsøk, er effektiv, men både den mintgrønne og sjokkrosa fargeskalaen, de åttitallsaktige kostymene og det forutsigbare musikkvalget virker litt passé.

Men det som skjer mellom de to på scenen føles tidløst, en tornado av en komedie om hvor dustete og dramatiske vi blir når en som står oss nær tar et sverd og hugger ned stoltheten vår og spidder oss i hjertet samtidig.