Skapelsesberetning i revers

Allerede et halvår etter at Øystein Wingaard Wolf utga sin forrige diktsamling, «Kaptein Langneses sanger», gir han ut en ny. Siden da er formen endret.

Fjorårets dikt var lange, og innslag av rim, metrikk og gjentakelser ga diktene et preg av sangbarhet. Sanger som var mildt selvironisk titulert: «Kaptein Langnese». Årets dikt er kortere, umetriske, og Langnese har fått seile sin egen sjø.

Leseren som lurer på hva slags kjemi tittelen hentyder til - om den er en som putrer i reagensrør, er medisinsk, eller kanskje om den metaforisk betegner kjemi mellom folk - får svar allerede i det første diktet, «Kjemisettet». Ordet frigjør visse ufrivillige minner i denne leseren.

En gang var ordet kjemisett noe som lovte alt som trengtes, men som ved etterprøving viste seg ikke å innløse et eneste håp om å forandre materien i faustiske svovelskyer, eksplosjoner og smell. I Wolfs dikt får gutten et kjemisett av sin mor for å «endre verden». Viljen til å forandre verden er et godt utgangspunkt, og det synes å være en ikke helt ueffen syntese den lille gutten smører sammen: «Jeg fikk Guds lupe, syrer og baser og saltvann», «skiftet kjønn på en bille», «fikk en liten orm til å krype ut av hammen [...] Jeg laget hostesaft til bestemor», «vortemiddel til mine kamerater».

Engasjement

Gutten ser med Guds blikk og transformerer omverdenen. Dette får ham til å erkjenne sine nærmeste som noen som trenger ham. Kjemisettet blir brukt i empatien og omtankens øyemed. Han vil gjøre sin bestemor frisk, sine kompiser vakrere, og til og med hjelpe en orm. Dette skjer neppe kjemisk, men kjemi blir et bilde på hvordan minnet transformerer mulige hendelser og sosiale bånd. Guttens involvering er revoltisk, det er ikke primært en erindringsodyssé Wolf inviterer oss med på. Derimot fungerer skriften alkymistisk og bildene viser det sosiale engasjementet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Diktet representerer hva jeg oppfatter som to av de beste sidene ved Wolfs poesi: gode bilder og engasjement. Mange dikt er formet som portretter av navngitte personer som beskrives som frodige og litt gale.

Det er et konstant renn av venner gjennom diktene, henvendelser til et du. Dette er vel og bra, men ikke alle portrettene kommuniserer like godt som dikt. De har noe innforstått ved seg, som festtaler til personer man ikke kjenner. Diktenes etterstrebede virkelighetstroverdighet blir mer påtrengende enn det dikteriske grepet.

Sjarmerende

Mer overbevisende er diktene hvor minnet lekker ut metaforer som ikke synes å være bundet av den portretterende skrivemåten, når språket mer ufortrødent går uforutsette veier og slippes løs på det som kunne vært, som ikke er, og hvor det som definitivt ikke fins, lukter med sine ikke helt gjenkjennende snuter på det som foregir å være tilfelle.

Gjenbruk og slitasjer på språket vitner om at skrivingen har gått fort: I et dikt står det som «autodidakte pastorer», i det påfølgende om «selvlærte frelsere». Det kan bli noe smålåtent over enkelte dikt, som når alt som kommer ut av å plassere Buddha, Jesus og Mohammed i Red Light District, er påstanden om at de trenger «trøst og neon og ekstase». Det er forutsigbart og dårlig tenkt.

Diktene har sjarm, og derigjennom kanskje en større tabbekvote, men det er få virkelig gode enkeltdikt her.

NY DIKTSAMLING: Øystein Wingaard Wolfs siste diktsamling «De gales kjemi», er sjarmerende, mener vår anmelder.