Skaper problem for rettssikkerheten

Den nye stykkprisordningen tilsidesetter advokatenes selvstendige vurdering av hvilken bistand som er rimelig og nødvendig i hver enkelt sak, skriver Frode Sulland. Han hevder at stykkprisforskriften i sum skaper store rettssikkerhetsmessige problemer.

PÅ NYTT har det vært overskrifter i Dagbladet om at forsvarerbistand i straffesaker koster for mye penger, denne gang med utgangspunkt i NOKAS-saken. Til tross for at bevilgningene til både politi og domstoler økes, straffesakene blir flere og større, og politiets virkemidler stadig utvides - skaper dette et press mot at utgiftene til forsvarerbistand skal reduseres. Som kjent er forsvarerne i straffesaker den aktøren som lovgiver har gitt i oppdrag å påse at maktapparatet, representert ved påtalemyndighet og domstoler, ikke begår overgrep mot enkeltmennesket, den siktede. Likevel skal forsvarernes innsats vingeklippes mens maktens virkemidler økes. Som et ledd i disse innsparingstiltakene ble fra årsskiftet stykkprisordningen i straffesaker, dvs. at antall timer forsvarerbistand i hver sak honoreres ut fra en gjennomsnittsbetraktning, utvidet i betydelig grad. Ordningen skal nå også omfatte bl.a. bistand under varetektsfengsling, tilståelsessaker, bistandsadvokatenes oppgaver og saker for fylkesnemndene. Den nye forskriften har vekket svært sterke reaksjoner blant landets advokater.

BAKGRUNNEN for disse reaksjonene er både prinsipiell og mer konkret ut fra forskriftens innhold. Den prinsipielle bakgrunnen for reaksjonen er forankret i at Justisdepartementet på denne måten mener de kan definere hvilken advokatbistand hver enkelt klient skal kunne få. Det dreier seg altså ikke om hvor mye advokatene skal få betalt for sitt arbeid - det reguleres av den offentlige salærsats. Det dreier seg alene om hvor mange timer advokaten skal kunne arbeide med hver enkelt sak. En slik stykkprisordning er i realiteten en tilsidesettelse av advokatenes frie stilling og deres yrkesrolle. Tradisjonelt og i sin kjerne er advokatrollen basert på at det kun er advokaten som fullt ut kan kjenne klientens interesser og behov for bistand. Forholdet mellom klient og advokat er underlagt full diskresjon, og det er derfor bare advokaten som kan vurdere hvordan oppdraget i hver enkelt sak best kan ivaretas. En saks og et klientforholds ytre kjennetegn kan ikke gi utenforstående tilstrekkelig grunnlag for fullt ut å bedømme hva slags bistand som er nødvendig og hvor omfattende denne bør og kan være i det enkelte tilfelle. Tidligere ble kontroll med at denne bistanden ikke påfører det offentlige for store utgifter ført gjennom at domstolene i hver enkelt tilfelle vurderte om det krevede salær var «rimelig og nødvendig».

VED EN STYKKRPISORDNING tilsidesettes advokatenes selvstendige vurdering av hvilken bistand som er rimelig og nødvendig i hver enkelt sak, og en slik tilsidesettelse bryter med den tillit advokatoppdraget er basert på fra klientens side. Ordningen markerer også at det offentlige ikke har tillit til at advokaten kan foreta en slik vurdering av sakens og klientens behov på en forsvarlig måte. Mer konkret er de sterke reaksjonene forankret at det offentlige gjennom stykkprisforskriften setter altfor snevre rammer for hvilken bistand klienten skal kunne få i hver enkelt sak. Forskriften synes generelt å være basert mer på minimumssatser enn hva som vil være et forsvarlig gjennomsnitt, og arbeidet som dekkes vil i et stort antall saker være mindre enn det arbeid som må anses som «rimelig og nødvendig». Videre er det nå innlemmet en rekke sakstyper som i seg selv er så innbyrdes ulike at de ikke på noen måte kan anses egnet for en slik prisregulering. Dette gjelder særlig fengslingssakene, tilståelsessakene, bistandsadvokatens arbeid, fylkesnemndssaker og en del av fritt rettsrådssakene.

EKSEMPELVIS er det nå regulert at en varetektsinnsatt etter at første rettsmøte er avholdt kun skal få 9 minutter advokatbistand pr. dag, dvs. 63 minutter pr. uke. I tillegg skal den innsatte kun få besøk i 1 time hver 14. dag, og 2 timer hver 14. dag dersom vedkommende er underlagt brev- og besøksforbud. I en første fase i en fengslingssak vil det imidlertid regelmessig være behov for omfattende forsvarerbistand. Dette gjelder både fordi etterforskningen vil være i en startfase, og fordi den fengslede rives ut av sin hverdag med store konsekvenser for familie, arbeid og sosialt liv. Særlig er det grunn til å trekke frem det sterke behovet for bistand som vil være i alvorlige saker med omfattende etterforskning, eller dersom den innsatte er i en spesielt vanskelig situasjon pga. alder, sykdom eller utenlandsk tilhørighet og språkvansker. Kort sagt vil den forsvarerbistand som etter dette kan gis varetektsinnsatte, verken ivareta den enkeltes rettssikkerhet eller bidra til at sakene blir tilstrekkelig forberedt for domstolene. Et annet eksempel kan hentes fra tilståelsessakene, som har vært et prioritert område innenfor strafferettspleien de senere år. Ved å innføre en særskilt bestemmelse om at den som tilstår skal få redusert straff, har man ønsket å sikre at stadig flere saker både blir hurtigere pådømt og krever mindre tid i retten. Tilståelsessakene er således underlagt en forenklet rettergang. For å få dette til har det imidlertid jevnlig vært behov for betydelig forberedende arbeid fra forsvarerhold. Dette gjelder både i forhold til å gjennomgå et saksforhold og avklare de faktiske og rettslige spørsmål som dette reiser, men også å få klienten til å akseptere at vilkårene for straffedom er tilstede og at en tilståelsessak vil være en god løsning. På denne bakgrunn vil tiden i retten oftest ikke på noen måte stå i forhold til den tid som har medgått til forberedelse. En stykkprisregulering hvor samlet forsvarerbistand fastsettes med utgangspunkt i tiden i retten, vil derfor være fullstendig utilfredsstillende. Konsekvensen vil være at færre klienter vil få slik bistand som gjør at en sak kan pådømmes som en tilståelsessak. Dette vil ramme både klientene og rettsapparatet.

DE PRINSIPIELLE innvendingene og de konkrete utslagene av den nye stykkprisforskriften skaper i sum store rettssikkerhetsmessige problemer. Forskriften innebærer at klienter i straffesaker og på andre saksområder som underlegges stykkprisregulering ikke vil få den advokatbistand de har behov for. Videre vil en slik stykkprisregulering åpne for store forskjeller mellom de som kan betale for advokatbistand og andre. Dette bekymrer mange, og det har de siste ukene blitt rettet en rekke henvendelser til departementet fra enkeltpersoner og grupperinger som er opptatt av svake gruppers rettssikkerhet. De sterke reaksjonene mot disse innskrenkningene i rettssikkerheten og faren for forskjellsbehandling, ble også formidlet til justisministeren i et møte 9. februar d.å. Det ble da også meddelt at det siden innføringen av den nye forskriften har vært en lang rekke innspill til både Advokatforeningen og Forsvarergruppen av 1977 for å ta i bruk sterke virkemidler mot myndighetene. I møtet ble det avtalt å fortsette drøftingene i et nytt møte om kort tid. Det vil da være nødvendig at departementet mer konkret imøtekommer den berettigede kritikken som er reist.