DØR ALENE: Bak denne døra lå en 86 år gammel kvinne død på sofaen i sju måneder før hun ble funnet. Først da husleia uteble, banket det på døra. Foto: Jeanette Landfald/Dagbladet.
DØR ALENE: Bak denne døra lå en 86 år gammel kvinne død på sofaen i sju måneder før hun ble funnet. Først da husleia uteble, banket det på døra. Foto: Jeanette Landfald/Dagbladet.Vis mer

Skaper velferdsstaten ensomhet?

Velferdsstaten er noe av det mest fantastiske menneskeheten har fått til. Likevel kan det være en fare for at den blir så omfattende at mennesker ikke lenger trenger hverandre.

Meninger

Kan det tenkes at en velferdsstat som blir for omfattende, skaper mindre velferd og ikke mer? Det er et spørsmål en sitter igjen med etter å ha sett filmen The Swedish Theory of Love.

I dokumentarfilmen, laget av svensk-italieneren Erik Gandini, tas det utgangspunkt i 1970-tallets svenske familiepolitikk der målet var et samfunn hvor alle voksne mennesker skulle være økonomisk uavhengig av sine slektninger. Eller som Olof Palme sa det: samfunnet skulle skape uavhengige individer.

I Sverige bor i dag halvparten av befolkningen alene, og det sies å være det landet i verden der flest mennesker bor alene med det resultatet at én av fire også dør alene. I filmen blir vi med inn i leiligheter der mennesker har ligget døde i måneder og år – uten at noen har savnet dem.

Vi får også servert et tankevekkende intervju med kjente sosiologen Zygmunt Bauman.

- Lykke er ikke det samme som et liv uten bekymringer, lykke er å overkomme utfordringer, sier han. Og når velferdsstaten tar over, forsvinner mange av utfordringene som skaper lykken, er hans tese.

Gjennom en svensk lege får vi oppleve nettopp et slikt samfunn der utfordringene står i kø og velferdsstaten er fraværende. Den svenske legen har funnet lykken i Etiopia. Der har han blitt en del av et fellesskap og bruker sine kunnskaper og evner til glede for lokalbefolkningen. Påstanden i filmen er at menneskene her er lykkeligere fordi de lever i forpliktende fellesskap der kollektiv kommer foran individ. I den vestlige verden legger vi vekt på nettopp det motsatte: at individ kommer foran gruppe, vi er i mindre grad villige til å ofre oss på kollektivets vegne.

For å forstå forskjellen mellom den vestlige, individorienterte personligheten og resten av verdens orientering mot det kollektive, kan en ta i bruk metaforene om en løst knytta bunt med bambusrør og ringer i et vann der en stein er kasta. I Vesten er vi som bunten med bambusrør. Vi er gode mot alle, men ikke så veldig mye vennligere og selvoppofrende med dem som står oss nærmest i bunten. I de fleste andre samfunn behandler en menneskene rundt en som om de er i ringene i vannet. De befinner seg i de innerste ringene ofrer man alt for og deler alt med. De som befinner seg i de ytterste ringene er mer å betrakte som motstandere.

Men er det så enkelt som at folk er lykkeligere i samfunn uten velferdsstat? Selvfølgelig ikke. I Kambodsja har jeg sett en familie måtte selge alt den eier og har for å betale for barnets sykehusbehandling. Jeg har sett 18 år gamle jenter på Madagaskar gifte seg med franske pensjonister for å skaffe familien et sosialt sikkerhetsnett. Og jeg har sett lutfattige kvinner sittende på gata i Haiti med noen få poteter til salgs for å mette en hel familie. Ulykke og tragedie.

Velferdsstaten er noe av det mest fantastiske menneskeheten har fått til. Likevel kan det være vel verdt å diskutere om velferdsstaten kan bli for omfattende; at den tar over så mange funksjoner at mennesker ikke lenger trenger hverandre. Og et av de viktigste behovene vi mennesker har, er vel å bety noe og å være viktige for hverandre?

Den svenske statsministeren Tage Erlander skal ha sagt at politikeres oppgave er å bygge dansegulvene, men at enkeltmenneskene må ta seg av dansinga. Denne filmen gir god grunn til å spørre om ikke dansegulvene er konstruert slik at det for litt for mange mennesker blir en dårlig dans, at de ikke danser med hverandre, men ender i en trøstesløs ensomhet.

Filmen er tilgjengelig hos NRK fram til 14. desember – 75 minutter det er vel verdt å avsette.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook