EN DEILIG TID: Hilde Sandvik i Bergens Tidene kritiserer Finn Skårderud for å blande kunst og terapi. — Det er ikke "terapi", men en novelle, en operette eller et HAIKU! svarer pasient/muse Sturla Haugsgjerd i et et åpent brev.  Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
EN DEILIG TID: Hilde Sandvik i Bergens Tidene kritiserer Finn Skårderud for å blande kunst og terapi. — Det er ikke "terapi", men en novelle, en operette eller et HAIKU! svarer pasient/muse Sturla Haugsgjerd i et et åpent brev. Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

Skårderud gård

Kjære Hilde. La meg fortelle om min deilige tid på divanen til Finn.

Meninger

Det var i den tid jeg vandret rundt i Oslo, sulteforet på tilhørighet og anerkjennelse. Hver kveld gikk jeg tidlig til sengs, vel vitende om at nok en dag uten offentlighetens lys på meg hadde passert. En eller annen må ha skjønt hvordan jeg hadde det, for en morgen ble jeg dratt ned til Finn Skårderuds kontor i Sørkedalsveien, uten å ha bedt om det.

Kontorveggene var tapetsert med bokhyller, strykeinstrumenter og utstoppede dyr fra Borneo. På gulvet lå et tykt teppe vevd av persiske barnehender.

«Legg deg til rette...», sa en mild stemme. I en diger skinnstol tronet han - røykende på to sigarer og med monokkel på nesen - «...ned på divanen».

Endelig en som forstår meg, tenkte jeg, der vi lå - ofte i timevis - og snakket om Shostaicovich, Cronenberg og Rothko. Timer ble til måneder og så til år. I blant møttes vi ikke på kontoret, men i en gondol som lå fortøyd ved Konglungen. I den kunne vi flyte rundt, og skåle i absint til tonene av Arne Nordheims siste hits, fremført av en syltynn, syngende italiensk dverg kledd i vertikale striper fra Satyricon-casten, som Finn hadde rekvirert på Sothebys i 1987. Ble jeg egentlig frisk? Heldigvis ikke, hos Finn var det så deilig å lide.

Hva er vel «frisk» uansett? Ifølge Finn eksisterer ikke virkeligheten, annet enn som en abstraksjon, et tablå, et lerret å begå kunst på. Jeg ble på mange måter hans store prosjekt, hans Guernica! Ikke eneste «terapitime» var lik. Jeg skriver terapi i hermetegn, for Finn selv ville heller kalt det en novelle, en operette eller et HAIKU! Jeg var ikke pasient, jeg var hans muse.

Han var ikke interessert i deg, Hilde. "Kvifor skulle han vere det?" spør du. Kanskje fordi du har et sidrumpa etternavn som Sandvik? Hadde du bare hatt en Z, en tysk dobbel-s eller sånn en svensk Röyksopp-ö.

Herr Skolemedisin var heller ingen velkommen gjest, han ble kastet på dør om han kom trampende inn i nisselue og Ecco-sko. Nei, det var en ordentlig fest. Vi kastet opp markjordbær, leste om plagede sjeler og bladde gjennom sorthvitt-fotografier av magre kropper, gjerne natten igjennom. Å, hvor jeg lengter tilbake til divanen, og den svale skyggen fra antilope-hodet på veggen.

Kanskje har du legehåndboken og den såkalte «vitenskapen», på din side, Sandvik. Men verden er da ikke bare 2+2 og to streker under svaret? Hva med oss, individene? Vi som lider under solen og ikke minst under MÅNEN! Vi som synes både verden og midjen er for stor, og menneskene rundt oss for små? Hva skal vi gjøre om slike som Finn Skårderud blir landsforvist?

Åndelig føde fåes nemlig ikke på blå resept!