Skårderuds uro

Finn Skårderud ønsker å nærme seg det moderne menneskets uro. Underveis tar han i bruk ro og langsomhet, og et humanistisk sinnelag. Det holder langt på vei.

«Det moderne selvet er ikke lenger kuet av tradisjoner. Det er kuet og beriket av overdoser av informasjon og relasjoner. Det gir utrolige muligheter for rike liv, men også for å miste oss selv.» Dette skriver ekspert på spiseforstyrrelser, psykiater og kulturskribent Finn Skårderud i sin siste bok, der jakten på uroen bringer ham ut på reiser i eget og andres sinn. Og ut i den fysiske verden, til kulturelle knutepunkter som Wien, Hollywood, Firenze og Hongkong.

Å forholde seg

«Dette er en bok omkring vanskene med å forholde seg,» som det sies tidlig i boka. Da har forfatteren nettopp besøkt en hotellbar i Las Vegas, der han treffer på en finsk-californisk kvinne som «har vært gift fire ganger, som presenterer seg som eksalkoholiker, eksbulimiker og evig sukkerallergiker, og som uoppfordret beretter om de betydelige problemene med å forholde seg ».

Og Skårderud lytter, slik han lytter til så mange, pasienter eller ikke, gjennom bokas 460 sider. Tenksom og nysgjerrig reiser han rundt i en forvirret verden, først og fremst som fortolker og terapeut - men også i noen grad som deltaker.

Distanse

For Skårderud er alltid til stede i boka, enten det er på kontoret som psykoterapeut, ute i verden - blant fakirer, piercingfantaster eller utrangerte hippier - eller i litteraturens og kunstens verden. Han har valgt et personlig grep, med hyppig og bevisst bruk av det personlige pronomenet «jeg», uten dermed å framstå som selvsentrert. Til det er han for reservert, også når han later til å ville det annerledes. Slik sett er forfatteren mer selvutleverende enn man først skulle tro, på sitt lavmælte og analytiske vis.

Han møter underlige og tragiske skjebner, og skildrer dem med både forståelse og empati. Men likevel med merkbar distanse, som om en usynlig barriere hindrer ham i å komme for nær. Slike uoverstigelige, mellommenneskelige barrierer finnes selvfølgelig også, selv om føleri- og intimitetskultur skaper inntrykk av det motsatte. Dessuten får leseren bestemt inntrykk av at forfatterens distanse bunner i noe mer enn bare terapeutrollen. Således framstår mennesket Finn Skårderud som langt mer interessant enn terapeuten. Skulle vel forresten bare mangle.

Humanistisk

Bokas mange pasienthistorier er også - i kraft av å være menneskelige dokumenter heller enn psykiatiske kasus - med på å befeste inntrykket av grunnleggende humanisme. «Når jeg skriver om psykoterapi, ønsker jeg at det leses både som konkrete erfaringer og som et bilde på andre virksomme menneskeforhold (...) jeg snakker om psykoterapi som en prototyp erfaring for hva mellommenneskelige forhold kan være ,» som Skårderud sier det. Og intensjonen oppfylles, tross svake tilløp til det forfatteren omtaler som psykoterapeutisk «tomprat». Det hadde ærlig talt vært en fordel å slippe å få høre at «Grenser handler om å produsere identitet», eller at «Kroppen er en psykisk hud».

Forfatteren spenner dessuten opp et omfattende lerret, og ønsker - på sin relativt lange ferd mot bokas slutt - å anvende ro og langsomhet som bevisste virkemidler. Et sympatisk grep, som fungerer rent overordnet. Samtidig oppstår sporadiske metthetsfornemmelser underveis, når kulturelle referanser paraderes forbi i betydelig antall.

Integritet

Roen hadde kanskje blitt enda større, dersom utvalget og balansegangen var strammere her.

Det er imidlertid viktigere å påpeke Skårderuds omfattende menneskekunnskap og engasjement enn det er å henge seg opp i småting. I lys av hans mangeårige skribentvirksomhet er dette ingen nyhet, men boka utgjør likevel en tydeliggjøring. Her samles tråder, og enkelte historier som vi kjenner igjen fra tidligere settes inn i en større helhet.

Forfatteren viser oss uroens iboende natur, uten å servere annet svar enn vissheten om den tapte og uoppnåelige harmoni. Det er dette vi må slå oss til ro med.