KONSERT: Spenningen er alltid stor foran en konsert med Bob Dylan. Hvilken utgave av sangeren får vi møte? Hovdinntrykket i Oslo spektrum i går: En sanger med et røft driv i arrangementene, og med seg selv som organist i sitt eget kapell.

Konserten ble en konsekvent, hard core versjon av kjente sanger, med et band så tett som slangeskinn rundt Dylans alltid skiftende timing og modulering når han framfører sine lyriske tekster.

Musikalsk humor

Bandet sprer seg utover scenen, svartkledte skikkelser, badet i et hvitt lys – med hatter som får dem til å ligne revolvermenn fra Tombstone. Dylan selv helt til høyre i scenebildet, bak et orgel som han bobler i vei på fra første til siste låt, med unntak av «I Don’t Believe You (She Acts Like We Never Have Met)», der han stiller med en lekker countrygitar og drar en solo. I flere av låtene leker Dylan seg med orgelet, plukker og river, kjører dansetakt og små rullende melodilinjer, på en måte som røper at mannen har mye musikalsk humor innabords.

Bandet kjører et tett groove fra første låt, «Watching the River Flow». . Lyden er nesten perfekt fra første strofe. Dissa gutta er enormt samkjørte og driver rytmen fram bak Dylans stemme; med små, lynkjappe detaljer i framføringen, fra gitarer, bass, trommer og steelgitar. Sang etter sang dukker opp i dynamiske, slagkraftige versjoner, med Dylan på orgel eller på munnspill. Og en fantastisk vokal! Han heiser ikke tonen opp i slutten av hver linje, slik han ofte har hatt for vane, men kjører dem ut med stor dristighet, ikke minst i «It’s All Right Ma (I’m Only Bleeding»), der de siste versene dundres ut med en deklamerende, rapp-aktig kraft.