Skarp, dirrende  Dylan

Energisk konsert med Dylan som organist

KONSERT: Spenningen er alltid stor foran en konsert med Bob Dylan. Hvilken utgave av sangeren får vi møte? Hovdinntrykket i Oslo spektrum i går: En sanger med et røft driv i arrangementene, og med seg selv som organist i sitt eget kapell.

Konserten ble en konsekvent, hard core versjon av kjente sanger, med et band så tett som slangeskinn rundt Dylans alltid skiftende timing og modulering når han framfører sine lyriske tekster.

Musikalsk humor

Bandet sprer seg utover scenen, svartkledte skikkelser, badet i et hvitt lys – med hatter som får dem til å ligne revolvermenn fra Tombstone. Dylan selv helt til høyre i scenebildet, bak et orgel som han bobler i vei på fra første til siste låt, med unntak av «I Don’t Believe You (She Acts Like We Never Have Met)», der han stiller med en lekker countrygitar og drar en solo. I flere av låtene leker Dylan seg med orgelet, plukker og river, kjører dansetakt og små rullende melodilinjer, på en måte som røper at mannen har mye musikalsk humor innabords.

Bandet kjører et tett groove fra første låt, «Watching the River Flow». . Lyden er nesten perfekt fra første strofe. Dissa gutta er enormt samkjørte og driver rytmen fram bak Dylans stemme; med små, lynkjappe detaljer i framføringen, fra gitarer, bass, trommer og steelgitar. Sang etter sang dukker opp i dynamiske, slagkraftige versjoner, med Dylan på orgel eller på munnspill. Og en fantastisk vokal! Han heiser ikke tonen opp i slutten av hver linje, slik han ofte har hatt for vane, men kjører dem ut med stor dristighet, ikke minst i «It’s All Right Ma (I’m Only Bleeding»), der de siste versene dundres ut med en deklamerende, rapp-aktig kraft.

Mørkt alvor

Deretter tones tempoet ned. Stjerner, eller kanskje snøfnugg eller blomsterfrø i hvitt mot svart brer seg over hele scenen og sideveggene mens Dylan drar en særdeles vakker utgave av «Just Like a Woman». Dylan veksler mellom dyp crooner-stemme og hese, høye toner før det hele avsluttes med merkelige solopartier på orgelet. «Stuck Innside of Mobile With the Memphis Blues Again» følger; en suverent arrangert åpning, og deretter en Dylan full av sårbarhet. «Ballad of a Thin Man» har også et mørkt alvor over seg, og igjen får vi orgelpartier du må være Bob Dylan for å slippe unna med.

Konserten er full av høydepunkter. «Highway 61 Revisited» brøler gjennom salen mens et nytt, «grafisk trykk» brer seg over sceneveggen. «A Hard Rain’s A-Gonna Fall» avsluttes med noen orgelstrofer i valsetakt. «Thunder On the Mountain» slipper løs den herlige gitaristen Denny Freeman i noen dansende soloer bak kompet. Han gjør også «All Along the Watchtower» til en apokalyptisk visjon av en låt. Mot slutten roer det hele seg ned inntil «Blowing in the Wind» nærmest innbyr til pardans.

Poetisk

Dylan fortsetter sin «never ending tour» som en mann med like mange ansikter som han har sanger på repertoaret. Den vanligvis hardkjørte «Like a Rolling Stone» dukker opp i en nærmest varsom, poetisk avveksling fra den musikalske turboen som driver konserten. Lekkert, og forsynt med en flott Denny Freeman-solo.

Evige spørsmål

Dylan synger dypt og crooner-aktig, mens han på flere av de andre låtene rendyrker en stakkato form for timing og resitering. How Does it Feel? Salen er neppe i tvil. Det kjenner omtrent som for 44 år siden, da sangen ble skapt.

Det samme kan man jo si om spørsmålene Dylan stiller i avslutningssangen, «Blowing in the Wind», og som han framfører gyngende, men frigjort fra den opprinnelige melodien. De savner fortsatt svar. Om Dylan forholder seg til finanskrisen? Til Obama? Til miljøkatastrofe og annen elendighet? Det vet vi lite om. Men kanskje er tonen i konserten en slags reaksjon. Hard musikk for harde tider.