Skarp, glassklar poesi

Gene Dalbys poesi er skarp og glassklar, ordknapp og direkte. Et dikt kan gjerne bestå av ett eneste motsetningspar – to språkbilder som skriker mot hverandre, i en sammenstilling helt på grensen til det utenkelige.

Tittelen på årets samling er et eksempel på en slik sammenstilling: «Gyldne sårkanter» – en tittel som i likhet med mange av diktene har noe kirurgisk destruktivt og nerverått over seg. Hos Gene Dalby er språket en kniv han kutter opp verden med, metodisk og gjerne i ørsmå biter, for å registrere at det blør.

Det er vanskelig å forholde seg likegyldig til disse diktene. De er tankemessige provokasjoner, grusomme og vakre, ofte svært poetiske, men gjerne på en motstrebende måte. I flere tidligere bøker har diktene hatt et preg av ren poesi. Denne gangen er undertonen av rendyrket smerte tydeligere, en smerte tilsynelatende uten lidenskap. Gene Dalbys dikt er presise registreringer av smerte.

Mange av diktene preges av en særegen form for svart humor. «Jeg har ikke mye å tilbye / Stort sett bare nerver / Skal det være en bunt?» heter det ett sted. Og et annet, i diktet «Elskere». «Ikke tenn lampen. La oss bli liggende her i mørket og / lyve hverandres navn».

Kald

Nærmere kjærligheten er det vanskelig å komme i Gene Dalbys dikt, som oftest er svært korte, gjerne på to eller tre linjer. Men i årets samling finnes også et par lengre, prosaaktige tekster med mer inngående situasjonsbeskrivelser. I en av disse, «Rom Klang», møter vi to personer, en mann og en kvinne, i en kald beckettsk atmosfære. Teksten demonstrerer en merkverdig form for samtale, som består i at personene snakker forbi hverandre samtidig som de i høyeste grad kommuniserer, bundet sammen i et fellesskap av avstand. Det hele er rent beskrivende skildret, uten kommentarer av noe slag. Likevel framstår denne teksten som en dyptloddende analyse av forholdet den beskriver. Det er utrolig dyktig gjort.

Unik

Det er ingen tvil om at Gene Dalby er en av våre aller mest begavede poeter. Hans evne til å se og gjengi og til å finne presise uttrykk er unik, og hans sans for poesi er usvikelig. Likevel står det ikke til å nekte at skrivemåten hans til tider kan virke maniert. Metoden med å stille opp motsetningspar kan lett fortone seg som oppskriftsmessig, og er dessuten såpass velprøvd etter hvert at mye av spenningen blir borte.

«Gyldne sårkanter» er ikke Dalbys beste bok. Men den er god nok, til tross for antydningen til monotoni.

Gene Dalby: «Gyldne Sårkanter». Aschehoug. 48 s. Kr. 135,-.

(Dagbladet 16. nov. 1992)