Skarp og uhyggelig

Unni Lindell manipulerer leseren på drevent vis i sin femte bok om Cato Isaksen.

BOK: Etter fjorårets skuffende bok, den frittstående kriminalromanen «Rødhette», er Unni Lindell tilbake med en ny historie om etterforsker Cato Isaksen.

Denne femte boka om politimannen er spennende og uhyggelig, ikke minst fordi Lindell tegner overbevisende psykologiske profiler.

Mord på vestkanten

En middelaldrende kvinnelig bratsjist blir funnet drept på Oslos vestkant. Cato retter søkelyset mot seks ulike menn, men sliter med å finne motivet for drapet og dermed også gjerningsmannen. Når det viser seg å være en link mellom offeret og et ran begått noen uker tidligere, kompliseres saken ytterligere. Men klaustrofobisk blir atmosfæren først når morderen snur oppmerksomheten mot Catos sju år gamle sønn, Georg.

Lindell skriver med intensitet og godt driv. Denne gangen strekker hun seg langt for å manipulere leseren. Tidlig handler leseaktiviteten om å bekrefte en hypotese, om å finne spor som styrker mistanken Lindell kløktig har plantet. Men idet vi tror vi skjønner mer enn Cato, dukker nye momenter opp og forrykker alt.

Leseren - i alle fall denne - gikk i en fallgruve politiet ikke kan tillate seg: nemlig å konkludere for tidlig.Romanen starter på klassisk vis med morderens versjon av ugjerningen. Men Lindell lar også mange av de andre involverte komme til orde i fortellingen. De stadige perspektivskiftene etablerer en god og dynamisk struktur i boka. Grepet gjør også at personene trer fram som nyanserte og sammensatte. Og nettopp dette peker på en av Lindells fremste kvaliteter som kriminalforfatter. Hun gir skarpe innblikk i mørke, angstfylte og forvirrede virkelighetsoppfatninger, og tegner til dels skremmende psykologiske portretter. Skremmende fordi vi til en viss grad forstår gjerningsmannens forkrøplete logikk. Gjensynet med Cato, hans etterforskningsgruppe og familie er imidlertid hyggelig. Men også Catos mentale tilstand er skjør.

Småbrister

Svakhetene ved romanen melder seg først midtveis, når mistanken forskyves.

I denne fasen greier Lindell ikke helt å legitimere hvorfor de mistenkte i saken er nettopp det. Handlingen knyttet til sønnen Georg har også problematiske aspekter, både på detaljnivå og i grovere trekk. At Cato ikke vektlegger og overser tegnene (og dermed agerer for seint) når hans egen familie er truet, er vanskelig å svelge.

Den garvede etterforskerens bagatellisering åpner for en mer dramatisk vending i historien, men oppleves også som en brist i troverdigheten som krimstoryen ellers tilstreber. Grunnen til at det er mulig å akseptere bristen, er at Catos overarbeidelse med litt velvilje kan ta støyten. Enkelte språklige floskler og sjangerklisjeer blir det også, men stort sett er det hele godt turnert.

«Orkestergraven» (for øvrig en usedvanlig fin og pregnant tittel) er ikke Lindells beste kriminalroman, men spennende er den.

Og Cato Isaksen er fremdeles en sympatisk og interessant skikkelse i norsk krimlitteratur.