Anmeldelse: Liza Marklund, «Polarsirkelen»

Skarp, vittig og ondsinnet elegant

Liza Marklunds «Polarsirkelen» er første del av en trilogi, som jeg spår en fabelaktig suksess.

LESESIRKELEN: Marklund har skrevet en creepy krimgåte, men også en ganske fabelaktig samling kvinneportretter. Foto: Lars Eivind Bones
LESESIRKELEN: Marklund har skrevet en creepy krimgåte, men også en ganske fabelaktig samling kvinneportretter. Foto: Lars Eivind Bones Vis mer
Publisert

Vi befinner oss i Stenträsk, en ørliten by i Norrbottens län i Lappland. I forbindelse med reparasjon av et brufundament, blir det funnet levninger etter en naken og hodeløse kropp. Det blir raskt slått fast at det må være Sofia Hellsten. Hun var datter av byens kommunalrådsmann og forsvant på vei hjem fra biblioteket førti år tidligere. Sofias liv og skjebne sirkles inn ettersom vi blir kjent med hver av hennes fire venninner. De fem utgjorde lesesirkelen «Polarsirkelen», der de ikke bare diskuterte bøker, men også mannen de fleste var forelsket i. Han het Wiking, er nå blitt politisjef, og leder etterforskningen av det gruoppvekkende funnet.

Like mye som en creepy krimgåte, er denne boka en ganske fabelaktig samling kvinneportretter. Kapittelvis blir vi kjent med jentene i Polarsirkelen, både i samtid og med tilbakeblikk til sommeren da Sofia forsvant.

Først ut er Carina, engang lysende intelligent og med en farlig sjarm, nå en kvapsete mor og bestemor. Særlig sympatisk er hun heller ikke. Carina er aktiv i Sverigedemokraterna, og blir utskjelt om hun viser seg på byen. Hun har i førti år jobbet som sekretær på politihuset, og det makabre funnet gjør henne svært nervøs. Hun sniker seg ned i kjelleren, henter fram den førti år gamle Sofia-mappa og rapper et av dokumentene derfra. Da Wiking oppdager det, reagerer han ikke som en politisjef burde. Også han har sine farlige hemmeligheter.

Skyhøyt nivå

Med sine 23 millioner solgte bøker på totalt 20 språk, er feministen, journalisten og forfatteren Liza Marklund regnet som en av Sveriges store krimdronninger, sammen med Camilla Läckberg. De har begge fått mye pepper, særlig av mannlige krimkolleger, for å skrive «femikrim» med et fattig språk og spekulative intriger. Det er ikke rettferdig for Marklunds del. Etter min mening holder hun et litterært nivå som er skyhøyt over Läckbergs – både med sin slentrende elegante stil og infame humor. Marklund er både vittig og varmt ondskapsfull når hun avdekker småbyens knugende diskrete sjarm. Ganske raskt skjønner vi at bak Stenträsks vaklevorne fasader skjuler det seg dystre familiære tragedier.

Det verste og vittigste portrettet er av Birgitta, eller Gitte Landén Løsarbeider som hun nå heter. Gitte var rikmannsdatter, og har tatt Løsarbeider-navnet for å stille seg åpent solidarisk med den arbeidende klasse, som hun selv uttrykker det. Gitte er kjønnsviter og av det lett krenkbare slaget. Hun har tatt doktorgraden på politiske beslutninger sett fra et kjønnsperspektiv, og gjort viktige funn rundt spørsmålet om hvorvidt det er kvinner eller menn som høster fordelen av et bredere fortau.

Portrettet av henne bikker nesten over i parodien da hun etter førti år ankommer småbyen med sin enorme kropp og flagrende gevanter. I likhet med Marklunds mangeårige krimheltinne Annika Bengtzon, som hun tok farvel med i «Jernblod» (2015), sliter Gitte med panikkangst. Den kommer sigende i en utrolig vittig tragikomisk scene, der hun svett og svær og krenket er ute av stand til å komme seg opp av Carinas klamme svarte skinnsofa, og må lytte til dennes innbitte motstand mot innvandring

Uskyld og råhet

Liza Marklund er selv født i Lapplandsområdet, og beskrivelsen av isvinden i det golde landskapet er levende og god. Helt sentralt i boka er skildringen av jentegjengen på åttitallet, med sin blanding av uskyld og råhet. Etter hvert avdekkes både dop og piller og gruppesex. Det portrettet som gjør mest inntrykk er av Susanne, Carinas svigerinne. Hun er nå enke med to sønner – men ganske raskt avsløres det at hennes store kjærlighet er Carina.

Det var en farlig kjærlighet på åttitallet, og beskrivelsen av hennes forbudte ungdomsforelskelse er overbevisende og tragisk: Den intense lengselen etter den intetanende og hensynsløse Carina, den uutholdelige fortvilelsen når Carina blir kjæreste med Susannes bror, redselen for å avsløres slik at hun blir like mørbanket som Homse-Bengt.

Finurlig avsløring

Like tragisk er livet til snille vakre Agnetha, som lever med sin mor som er manisk depressiv. Etter hvert blir vi også kjent med offeret, Sofia, underlig, rigid og venneløs.

Lesesirkelen og bøkene de diskuterer har en sentral plass i plottet, og jentenes lesning speiler på elegant vis deres natur, fra kynisme til naivitet. Avsløringen av selve mordet er finurlig, brutalt og overraskende, om enn noe usannsynlig. Det er heller ikke alt som oppklares, blant annet det mystiske dødsfallet til Wikings kone Helen mange år tidligere. Men så er da også «Polarsirkelen» første bok i en trilogi. Jeg kan ikke forstå annet enn at det blir en suksess. Første bok er i hvert fall en svært underholdende pageturner.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer