PSYKIATER: Årets vinner av Riverton-prisen, Torkil Damhaug, er psykiater av utdannelse og yrke. Med sine tre kriminalromaner er han blitt hyllet av kritikerne for sine litterære kvaliteter. Foto: Morten Holm /  SCANPIX
PSYKIATER: Årets vinner av Riverton-prisen, Torkil Damhaug, er psykiater av utdannelse og yrke. Med sine tre kriminalromaner er han blitt hyllet av kritikerne for sine litterære kvaliteter. Foto: Morten Holm / SCANPIXVis mer

Skarpskodd psykiater fikk gyllen revolver

Torkil Damhaug er stolt over å være krimforfatter.

«Lukk opp, lukk opp, i boklovens navn!» Selv om ingen sa akkurat disse ordene, kunne det nesten virke slik når flere titalls mennesker brått brøytet seg inn i Amalie Skram-lokalet i Litteraturhuset i går ved lunsjtider.

Denne voldsomme folkemengden var egentlig opptatt et annet sted i huset med et seminar om bokloven, men så sitt snitt (under et innlegg om «Future Life of Norwegian fagspråk») til å få med seg utdelingen av årets Riverton-pris.

Aldri har flere mennesker hørt Riverton-klubbens president innlede om det han kaller «rikets tilstand på kriminallitteraturens område», eller sett en verdig kandidat motta den mest ettertraktede prisen i norsk bokverden, den gylne revolver.

Årets vinner, Torkil Damhaug, stilte seg slik tradisjonen tilsier i positur med revolveren mens han forklarte at det er «mange år siden jeg har følt meg så tøff». Han sa også det alle i litteratur-Norge vet, enten de liker det eller ikke, at «Riverton-prisen henger høyt».

Han presiserte at omgangstonen krimforfattere imellom er «befriende usnobbete» og at Harriet Karoliussen, hans redaktør i Cappelen Damm, i øyeblikket er dronningen av Riverton-prisen ettersom hun også behandler manusene til fjorårets vinner, Chris Tvedt. Selv får Damhaug det beste skussmål av årets jury, som uttrykker seg slik:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Årets vinner skiller seg helt spesielt ut. Boken tar grep fra første side, fanger leseren i et univers som er ulidelig vondt, sterkt og ikke minst aktuelt. Den tar blant annet opp det å vokse opp med ulike røtter, utnyttelse av ungdom, det vingeklippede sinn, den forsømte, og ansvarsfraskriveren.»

Årets vinner lot ikke anledningen gå fra seg til å registrere at «krim- og spenningslitteraturen ikke nyter skyhøy prestisje». Han har fått med seg at det virker som om det er et «stadig større behov for å skille krimforfattere fra andre forfattere» her i landet. Selv er han et eksempel på en forfatter som bygger bro over denne kløften. Jeg skulle gjerne se den som rykker ut og sier at bøkene til Torkil Damhaug ikke er litteratur, slik enkelte formulerer seg om kriminallitteratur i sin alminnelighet. Årets prisvinner har sagt det slik i et intervju med Dagbladet:

«Utfordringen er å kombinere den litt slitne krimsjangeren med et skjønnlitterært skriveprosjekt.» Men samtidig er spenningsromanen spesielt krevende: «Krimsjangeren krever et driv, at informasjonen legges ut riktig, at fortellingen er stramt strukturert.»

Alle årets fem nominasjoner til Riverton-prisen er bøker som tar kriminalromanen på dypt alvor. Det som mangler, er kanskje eksempler på bøker som slipper løs fantasi, humor og fabulering. Men uansett; hvor lenge er det mulig å behandle krimlitteraturen som én masse, atskilt fra den antatt seriøse diktningen? Rivertonklubbens president Hans H. Skei kunne i hvert fall slå fast at seks kvinner og 34 menn utga krimromaner i fjor (pussig nok har også seks kvinner og 37 menn fått Riverton-prisen). En tredjepart er debutanter.

Skei finner høyest kvalitet i de realistiske krimromanene, som alle årets kandidater tilhører. Konklusjon: «Det står riktig bra til med norsk krim.» Ellers er den største synd man kan begå i forbindelse med Riverton-prisen å kalle den for «den gylne pistol», slik mange gjør. Som Dashiell Hammett har uttrykt det: «Hvis den har noe på seg som snurrer, er det en revolver.»