Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT: Skattepolitikk og næringsliv

Skatt og substans

Dagbladet peker nese til høyresiden basert på en unyansert og tendensiøst fremstilt sak.

KRITIKK: Kristin Clemet kritiserer Dagbladets leder. Foto: NTB Scanpix
KRITIKK: Kristin Clemet kritiserer Dagbladets leder. Foto: NTB Scanpix Vis mer
Meninger

I en lederartikkel i Dagbladet 17.12. uttrykker avisen begeistring for en reportasje i Dagens Næringsliv 14.12., der det ble hevdet at «Norges rikeste får rundt 80 milliarder i skattefrie inntekter» i året, og at de betaler skatt «når de vil» og «hvis de vil». Eller som Dagbladet selv uttrykker det: Det bygges store, private formuer som er «fritatt for en stor skattebyrde», og som det aldri vil bli betalt skatt av, «ettersom ingen av eierne vil være «dumme nok» til å ta ut alt som utbytte».

Dagbladets hovedpoeng i lederartikkelen er å peke nese til meg og andre på høyresiden, fordi vi forsvarer dette så «elendig». Vi angriper visstnok bare fremstillingen av saken i DN fremfor å drøfte «de reelle og alvorlige konsekvensene av skattesystemet» som saken får frem.

Selv mener jeg at det ofte er viktig både å diskutere sakers substans og å diskutere måten mediene fremstiller dem på. Dersom selve fremstillingen av en sak er skjev eller feilaktig og kanskje til og med påvirker substansen, er det i seg selv viktig. Og i dette tilfellet er det mye som tyder på at det faktisk er flere som har reagert og/eller har gjort seg opp en mening, basert på en sak som i beste fall er svært unyansert og tendensiøst fremstilt. En av dem som har gjort det, er Dagbladets egen lederskribent.

Men la meg forsøke å forholde meg til substansen:

Det saken dreier seg om, er den såkalte fritaksmetoden, som kom i forbindelse med skattereformen i 2006 – en reform jeg selv var med å foreslå som del av Bondevik II-regjeringen.

Før 2006 var det ingen utbytteskatt overhodet. De fleste som er gamle nok, husker sikkert hvordan mange selvstendig næringsdrivende, for å unngå skatt, tok ut lønn som utbytte. Men fra 2006 fikk vi utbytteskatt, og det ble samtidig innført et skjermingsfradrag og en adgang til å lage holdingselskap for dem som ikke hadde det fra før. Alt dette ble gjort for å lage et mest mulig nøytralt skattesystem, for at gevinster og tap skal kunne samordnes, og for at det ikke skal lønne seg å låse kapitalen inne i et aksjeselskap, slik det var før skattereformen av 1992.

Eller sagt med andre ord: Det Stortinget ønsket, var å bidra til at mest mulig av den private kapitalen investeres i næringsvirksomhet og ikke i privat forbruk. Både SV, Sp og Ap stemte for dette.

Det er misvisende å si at noen er «fritatt» for skatt, har «skattefrie inntekter» eller kan betale skatt «hvis de vil». Det fritaksmetoden går ut på, er omtrent det samme som å flytte egne penger fra én konto til en annen konto innad i et selskap – uten at akkurat det utløser skatt. Men pengene som flyttes, er allerede beskattet da de ble tjent, og den dagen de tas ut av konto og brukes til privat forbruk, blir de beskattet på nytt med utbytteskatt.

«Skattepengene vil fellesskapet aldri se noe til ettersom ingen av eierne vil være «dumme nok» til å ta ut alt som utbytte», skriver Dagbladet.

Det er et nesten meningsløst utsagn. Det er nemlig helt i tråd med Stortingets og fellesskapets ønske at det skal lønne seg å investere i bedrifter og arbeidsplasser fremfor å ha pengene i privatøkonomien. Men det betyr jo ikke at fellesskapet ikke får inntekter: En bedrift som går med overskudd, betaler skatt, og de som arbeider i bedriften, betaler skatt. Den eller de som eier bedriften, må dessuten betale formuesskatt, enten bedriften går med overskudd eller underskudd, og de må betale utbytteskatt, dersom de tar ut midler av bedriften.

Fritaksmetoden brukes av alle typer næringsdrivende. Den er for mange selve kjernen i det nye skattesystemet vi fikk i 2006, fordi den gjør det mulig å flytte kapital til nye og mer lønnsomme virksomhetsområder uten at det i seg selv utløser dobbeltbeskatning. Et samstemt storting var svært opptatt av dette.

I perioder der eierne ikke tar ut utbytte og heller ikke reinvesterer, kan «pengebingen» vokse, og i denne perioden har de utsatt å betale skatt, men det er ikke en skattekreditt. Tar de ut utbytte, betaler de skatt. Investerer de i næringsvirksomhet, betaler de skatt av overskuddet som (forhåpentligvis) generes. Og oppholdet i «pengebingen» er neppe langvarig, siden det vanligvis er mer lønnsomt å sette pengene i verdiskapende arbeid enn å ha dem i banken.

Noen tror kanskje at de rikeste spekulerer i at utbytteskatten skal falle bort. Men det er det svært lite som tyder på. Den er økt betydelig siden 2006, også under de borgerlige, til en skattesats på 31,68 prosent. Inntektene til staten fra utbytteskatten er nå på over 20 milliarder kroner.

At kapitalen i perioder vokser, er et tegn på at det har gått bra, og at det går bra i norsk økonomi, og det skal vi være glade for. Det betyr at de det gjelder, har muligheten til å investere i ny næringsvirksomhet og flere arbeidsplasser når anledningen byr seg. Og uansett hva de (eller deres arvinger) finner på å gjøre med pengene, vil de måtte betale skatt.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media