UNGE HØYRE: Kristian Tonning Riise leder Unge Høyre. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
UNGE HØYRE: Kristian Tonning Riise leder Unge Høyre. Foto: Hans Kristian ThorbjørnsenVis mer

Skatt skaper ingen verdier

Etter en tid der oljemilliardene bare har rent inn på statsbudsjettet, og den politiske debatten har kunnet konsentrere seg om hvilke offentlige utgifter vi skal prioritere hvert år, har vi glemt hvordan verdiene skapes i Norge.

Meninger

Det er utrolig at venstresiden så lenge, har fått slippe så enkelt unna å snakke om skatt, som om det er en pott med penger som bare ligger der, klar til å grafses fra helt uten at det får noen konsekvenser andre veien. Det bør de ikke lenger slippe unna med.  

La meg først gjøre det klart: skatt er viktig. Alle siviliserte samfunn har innordnet seg slik at vi går sammen om noen fellesgoder som garanteres for alle borgere. For å finansiere det må man betale skatt.  

Skattefinansiert offentlig skole og utdanning er med på å sikre Norge høy sosial mobilitet. Et skattefinansiert sosialt sikkerhetsnett som garanterer deg hjelp hvis du blir syk eller arbeidsledig, er med på å gjøre Norge til et samfunn der det er trygt å prøve og feile, uten å bli stående på bar bakke.   Samtidig burde det være åpenbart at skatt også har en nedside. Hele forutsetningen for at vi kan ha et slikt system, der skatter og avgifter finansierer rause fellesgoder, er at det finnes tilstrekkelig mange mennesker med lønnsomme arbeidsinntekter.  

I realiteten er det lønnsomme arbeidsplasser i privat sektor som holder hele velferdssamfunnet vårt oppe. Det betyr ikke at eksempelvis lærere og sykepleiere ikke bidrar til verdiskapingen. Det gjør de åpenbart. Det hadde ikke vært mange ingeniører eller produksjonsteknikere uten skole og utdanning. Ikke hadde det vært spesielt bra for verdiskapingen om folk ikke fikk pleie ved sykdom heller.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette forandrer imidlertid ikke det faktum at uten lønnsomme arbeidsplasser i privat sektor så hadde det ikke vært penger å betale lærerne og sykepleierne med i første omgang. Vi må snart begynne å forstå at dette ikke er noen «høna eller egget» -diskusjon. Vi vet hva som kommer først. Velferd er noe man først kan ta seg råd etter man har fått inntektene å finansiere den med.  

Denne ganske banale realiteten er det dessverre nødvendig å minne om når eksempelvis AUF tror at det er dette magiske ordet «skatt» som skal løse alle Norges utfordringer. «Med skatt skal landet bygges», som Mani Hussaini illustrerende nok skrev i Aftenposten for en måneds tid siden.   Å tro at man kan skatte seg til velstand er imidlertid, for å sitere Winston Churchill, litt som å stå i en bøtte og forsøke å løfte seg selv opp etter håndtaket.  

Denne våren har jeg vært på en liten rundreise til ulike bedrifter i hjemfylket Hedmark for å få et bedre innblikk i hvilke utfordringer og muligheter næringslivet ser for tiden fremover. En av bedriftene jeg besøkte var Mapei. De er verdensledende innen produksjon av lim, fugemasser og kjemiske produkter for byggebransjen, og har sitt hovedkontor for Norden og Baltikum på Sand i Nord Odal kommune.   Mapei er et internasjonalt konsern med representasjon i over 80 land og 67 fabrikker spredd over hele verden. Det betyr at fabrikken på Sagstua i Nord Odal konkurrerer med fabrikker i hele verden, fra Italia til Malaysia, om investeringer fra konsernet.  

Det er åpenbart at skatt spiller en rolle i det regnestykket, når konsernledelsen skal avgjøre hvor det er mest hensiktsmessig å plassere nye investeringer. Da kan man spørre seg: Hva er mest verdifullt for lokalsamfunnet? At kommunen tyner ut noen ekstra millioner i eiendomsskatt fra bedriften, eller at de får nye investeringer og nye arbeidsplasser til bygda?  

Det bør riktignok sies at høy kompetanse og produktivitet gjør at norske bedrifter ofte klarer seg godt i konkurranse med andre aktører som har mye lavere kostnadsnivå. Skatt er altså ikke den eneste avgjørende faktoren for hvorvidt en bedrift klarer seg i en global konkurransesituasjon.  

Investeringer i kompetanse og infrastruktur er vel så viktig, men det er åpenbart at dersom skattenivået øker så blir også konkurransesituasjonen tøffere. For noen kan den bli for tøff. I verste fall kan også skattenivået bli så høyt at de samlede skatteinntektene går ned fordi verdiskapingen uteblir. 

En annen ting vi sjelden snakker om er investeringene Norge går glipp av på grunn av forholdsvis høyt skattenivå. Det er selvsagt umulig å regne på hvor mange eller hvem som ville etablert seg i Norge dersom skattenivået var lavere, men vi vet at bedrifter som Tesla, Facebook eller Spotify aldri hadde lykkes i Norge med norsk eier. Da måtte de ha betalt mange hundre millioner i formueskatt hvert år før de tjente en krone.  

Vi må forstå at skattepolitikken er en trade-off, der politikerne må vekte hvor attraktive vi ønsker å være for næringslivet på den ene siden og hvor store offentlige utgifter vi vil ha på den andre.

Skatt i seg selv skaper ingen verdier. Skatt er et resultat av verdier som er skapt. Hvis man ikke forstår det får det komiske utslag ala Aps forsøk på å gjøre seg mer næringsvennlige enn Høyre ved å kreve inn åtte milliarder ekstra i skatt fra næringslivet i sitt alternative statsbudsjett, bruke fem av dem på økte offentlige utgifter, og så «gi» tre milliarder tilbake i form av ekstra tiltaksmidler.  

Næringslivet skal altså først kutte åtte milliarder fra investeringer de selv ville prioritert, for så å få tre milliarder tilbake i form av tiltak Ap har valgt ut for dem. Jeg kan vanskelig tenke meg en dårligere deal enn det.  

Spørsmålet vi må stille oss akkurat nå er: Hva har Norge mest bruk for i tiden fremover? I en tid der vi står overfor store problemer med å dekke inn en stadig økende utgiftseksplosjon. Er det mer offentlige utgifter og «gratisgoder» Norge trenger nå? Eller bør vi si at dette er tiden for å gjøre det mer lønnsomt å skape verdier?