ULTIMATUM: Marianne Marthinsen (Ap) stiller regjeringspartiene et ultimatum i forhandlingene om ny skattereform. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
ULTIMATUM: Marianne Marthinsen (Ap) stiller regjeringspartiene et ultimatum i forhandlingene om ny skattereform. Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

Skattekrøll på Stortinget

Ap's ultimatum i forhandlingene om skattereform bunner i et behov for å sikre seg handlingsrom etter valget 2017.

Kommentar

Skatteforliket står nå i stampe. Dagen etter at Snorre Valen kunne melde at SV trakk seg fra skatteforliket, var det Arbeiderpartiets tur til å true med brudd. Grunnen var at regjeringspartiene hadde gått bak Ap's rygg for å kutte i formuesskatten.

Det er bare siste utviklingstrekk i det som må karakteriseres som en farse av en prosess. Oppfølgingen av Scheel-utvalgets rapport skulle bli den største skattereformen siden skattereformen av 1992. Det målet er lagt på hylla for lenge siden.

Siri Meling fra Høyre, som leder arbeidet i finanskomiteen, har ikke gjort annet enn å trenere prosessen siden finansminister Siv Jensen presenterte stortingsmeldingen «Bedre skatt— En skattereform for omstilling og vekst» i oktober i fjor. Så seint som i februar i år var ingenting kommet på bordet. Og da det først kom noe, var det i form av fem setninger.

Nå er forhandlingene endelig i gang. Høyre ser ut til å være mest opptatt av å få gjennomslag for å kutte i formuesskatten på «arbeidende kapital», etter modellen til Civita og Alliansen for privat eierskap, som med rette fikk mye kritikk.

Etter at Finansdepartementet, på oppdrag fra Ap, viste at forslaget ville øke ulikhetene og kutte i statens inntekter, satte Ap foten ned for denne modellen.

Arbeiderpartiet så ut til å ha fått støtte for sin motstand i skatteforliket. I forhandlingene var partiene blitt enige om at «arbeidende kapital» skulle gis en skatterabatt. Det er i tråd med Ap's forslag om å likestille alle formuesobjekter (med unntak av primærbolig), ved å skattlegge dem til 80 prosent av verdien (se side 13 i pdf).

Men det var ikke nok for regjeringspartiene. De gikk derfor bak ryggen til Ap og ble enige med KrF og Venstre om å få inn en merknad hvor «verdsettelsesrabatten» sies å bare være «et første steg på veien til ytterligere reduksjon av formuesskatten.» «På sikt bør formuesskatten på arbeidende kapital fases ut.»

Dette fikk Ap til å se rødt. Ikke bare var dette et forhandlingsmessig svik. Det truer også Arbeiderpartiets tålegrense: Skatteinntektene og fordelingshensynet må i deres øyne sikres.

Nå ligger et ultimatum på bordet fra Arbeiderpartiet. Trekker ikke Høyre og Frp den konkurrerende merknaden vil ikke Arbeiderpartiet bli med på det brede forliket alle ser ut til å ønske seg.

Det er vanskelig å se hvordan regjeringspartiene kan unngå å gjøre som Ap vil. Å ha to konkurrerende merknader med flertall, med motsigende meningsinnhold, er ikke bare provoserende, det er ytterst klønete. Samarbeidspartiene, Venstre og KrF, vil også ha med Arbeiderpartiet på et forlik.

Selv om flere kunne ønske seg at Ap sto hardere på for en mer progressiv omfordelingsprofil på skattereformen, slik SV gjør, har Ap et mer langsiktig mål for årets forhandlinger. Fra deres ståsted er det fremste siktemålet med skattereformen å begrense «skadene» regjeringen og samarbeidspartiene kan finne på uten dem, og samtidig få gjennomslag for noen kjepphester.

Det vesentlige er å ikke miste handlingsrom etter valget i 2017. Det er derfor Ap ikke vil «signere et forlik som begrenser mulighetene våre til å drive fordelingspolitikk», slik Ap's finanspolitiske talskvinne, Marianne Marthinsen, formulerer det.

Reformen er ikke først og fremst ment å gjøre skattesystemet mer omfordelende, men å fremme investeringer. Det vil først og fremst gjøres ved å kutte i selskapsskatten fra 27 til 23 prosent (i tråd med Arbeiderpartiets forslag, regjeringen ønsket 22 prosent, Scheel-utvalget 20 prosent), noe som dekkes inn av økt utbytteskatt.

Trolig vil vi også få se en ørliten økt beskatning av eiendom, for å få en mindre vridende utforming på formuesskatten, og flere tiltak for å motvirke at multinasjonale selskaper presser skattene i bunn ved å flytte overskudd mellom land.

At dette gjøres uten at skatteinntektene reduseres og fordelingsprofilen forverres permanent, er det beste Ap kan håpe å få gjennomslag for.

Den virkelige testen på om Arbeiderpartiet faktisk mener noe med sitt snakk om å begrense ulikheter, vil komme når de igjen tar tilbake regjeringsmakta.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook