PRAGMATIKER: Jonas Gahr Støre har vist interesse for et forslag om å kutte i formuesskatten. Det gjør han klokt i, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
PRAGMATIKER: Jonas Gahr Støre har vist interesse for et forslag om å kutte i formuesskatten. Det gjør han klokt i, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Skatter som svir

Skattereformen bør inkludere kutt i formuesskatten. Men Støre må få på plass progressive mottiltak.

Kommentar

Skattereformen skal på plass før påsken og i den anledning har Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet bydd opp til dans.

Det er forslaget om å fjerne formuesskatt på arbeidende kapital, fra Alliansen for privat eierskap, som har fått Støre på gli og de borgerlige partiene til å øyne håp om et forlik.

Støres pragmatiske framferd gir en etterlengtet bevegelse i debatten og gir håp for en bred enighet om hovedtrekkene i reformen. Støre bør imidlertid komme til forhandlingsbordet med gode forslag til hvordan skattenivået kan bevares og progressiviteten styrkes.

Dagens skattesystem har flere svakheter. Selskapsskatten er høy, sammenliknet med våre naboland, noe som trolig svekker utlendingers investeringsvilje i norsk næringsliv.

Formuesskatten er uheldig utformet. Det henger sammen med subsidiene av bolig, som vrir investeringer fra bedrifter som skaper arbeidsplasser over til eiendom.

Det er allerede enighet blant partiene om å redusere selskapsskatten. Derimot skaper formuesskatten hodebry. Det er ingen som betviler at dagens utforming svekker norsk næringsliv ved å vri investeringer over til eiendom. Men løsningene er ulike.

Scheel-utvalget foreslo en lik beskatning av alle eiendeler. Regjeringen vil derimot fjerne formuesskatten. De andre partiene er imidlertid bekymret for at de rikeste da vil slippe unna skatt.

Det er faglig uenighet om hvor skadelig formuesskatten virkelig er for norsk næringsliv, men en nylig Civita-rapport leverer overbevisende argumenter for å redusere den, spesielt i den krevende omstillingsperioden vi er oppe i.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skatten gir relativt små inntekter og vil på marginen svekke spesielt små og mellomstore bedrifters tilgang på kapital og mulighet til å vokse. Spør du norske bedriftseiere og investorer, gir de støtte til dette bildet.

Alliansen har nå presentert en modell, som fjerner formuesskatten for arbeidende kapital og finanskapital, inkludert bankinnskudd. Det som står igjen er da beskatningen av hytter, hus, biler mm.

En styrke med dette forslaget er at du slipper unna de negative virkningene for norske bedrifter, samtidig som du kan skattlegge rike menneskers luksusforbruk.

Om vi samtidig gjør formuesskatten om til en bruttoskatt, koblet med en økning i bunnfradraget, slipper vi også at rikinger strategisk tar opp gjeld og dermed slipper unna skatten.

Det ville riktig nok utgjort en omfordeling av skattebyrden fra de én prosent rikeste til de som befinner seg blant de ti prosent rikeste. Men det ville samtidig flyttet penger fra passive eiendeler og luksusforbruk over til investeringer i norske arbeidsplasser.

Et alternativ er å senke satsen. En fordel med å bevare skatten i redusert form, er at du reduserer skadevirkningene, samtidig som du bevarer en potensielt produktivitetsfremmende skatt.

Slik en sammenpresset lønnsstruktur gir et press for å øke produktiviteten, legger formuesskatten et press på inkompetente rentenister.

Om en samtidig setter et tak på hvor mye formuesskatt den enkelte kan betale, vil det gjøre det realistisk å få hjem rikinger som i dag bor i utlandet.

Det vil kunne styrke investeringsviljen deres i det norske næringslivet. Forskningen viser at investorer er hjemmekjære i sine investeringer, trolig motivert både av følelser for det nære og en større kjennskap til lokale utfordringer og muligheter.

Men skal velferdssamfunnet finansieres, krever det inndekning. Her er Støre nødt til å bli mer kreativ og offensiv enn han har vist seg hittil.

Bolig er nødt til å skattes hardere. En eiendomsskatt hadde vært å foretrekke, men våre skyggeredde politikere nekter.

Et mer spiselig alternativ er å følge opp skattereformen i 1992, og fjerne det høyst regressive rentefradraget, som koster norske skattebetalere 40 milliarder kroner i et vanlig år.

Et annet nødvendig, men upopulært sted å kreve inn skattene, er på atferd som ødelegger miljø, klima og som skaper køer og andre bremser på effektiviteten. Det vil både gi inntekter og redusere skadelig atferd.

Et annet forslag Støre bør hente opp fra skuffen, er arveavgiften. Hvis formuesskatten forsvinner vil enkeltes formuer bli enda større. At enkelte skal arve store formuer, er uheldig både fra et faglig og et normativt ståsted.

Et fjerde forslag, som har vært lite diskutert i Norge, er å legge om forbruksskatten fra dagens flate sats til en progressiv modell, hvor skatten øker med størrelsen på forbruket.

Det ville bidratt til å hente betydelig flere skatteinntekter, samtidig som det kunne gjort skattesystemet både mer effektivt og mer rettferdig. Det ville skattlagt luksusforbruk høyere og gitt insentiv til å investere mer.

Skattereformer er ment å få begge sider i det politiske landskapet til å legge vekk uenigheter, av hensyn til landet som helhet. Da må politikerne tørre å ta i skattene som svir på kort sikt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook