Skattkiste om sakprosaen

Sakprosaen har gjennom tidene hatt vansker med å definere seg selv. Er alt som skrives ikke-skjønnlitterært «sak»- eller «fagbøker»? Og er slike ting som soppbøker og bilinstruksjoner egentlig «litteratur»?

Nå foreligger halvannet tusen siders forsøk på å klargjøre alt dette. I to svære bind legger forskningsprosjektet Norsk Sakprosa fram resultatene av mange års gransking. 150 artikler av nesten like mange prosjektmedarbeidere gir glimt og linjer, analyser og impresjoner, av norsk faglitteratur fra 1750 til i dag. Fag- og saktekster, slås det fast med ettertrykk, er litteratur like mye som diktningen er det, bare at den definerer seg gjennom sin funksjon som formålsrettet prosa, snarere enn gjennom form eller innhold. Sakprosa blir dermed alt som ikke er skjønnlitteratur - omtrent fire femtedeler av det som utgis her i landet. Redaktørene Johnsen & Eriksen søker bevisst en plass ved siden av - om ikke over - Bull & Paasche, dikter-litteraturhistoriens klassiske redaktørpar.

Innflytelse

Redaktørenes vide definisjon av sakprosa skulle tilsi likelig med artikler om alt som er skrevet av ikke-skjønnlitteratur. Vi finner da også noe om både ABC for førerprøven og NSBs reisehåndbøker i verket. Like fullt skjer det en konsentrasjon om hva vi kan kalle den dikter-nære sakprosa eller om man vil: Om den sakprosa som går inn i det samme kretsløp som skjønnlitteraturen. De ti forfatterne som får flest referanser i denne litteraturhistorien - saklitteraturens kanon etter 1750 - er i rekkefølge disse: Henrik Wergeland, Ivar Aasen, Erik Pontoppidan, Arne Garborg, Ernst

Sars, Halvdan Koht, A.O. Vinje, Ludvig Holberg og Henrik Ibsen. Alle disse har mer enn 20 henvisninger spredt over begge bind. I sannhet, dette er en litteraturhistorie!

Enda tydeligere blir dette for perioden etter 1920. Størst innflytelse over vårt århundres sakprosa synes disse ti å ha hatt, regnet etter hvor mange siders omtale de får av sine kolleger i dag: Eivind Berggrav, Francis Bull, Ronald Fangen, Einar Gerhardsen, Sigurd Hoel, Halvdan Koht, Arne Næss, Hans Skjervheim, Sverre Steen og Arnulf Øverland

Vidt

Man kan lese denne listen på forskjellig vis. Personlig vil jeg den slik at den bidrar til å kaste litt tvil over selve prosjektets vide definisjon. Den tyder på at «litteratur» kanskje ikke bør defineres ut fra bruk av språkmediet («sakprosa»). En litteratur består snarere av verk som har den egenskap at de viser til hverandre, gjennom åpne eller skjulte henvisninger til i prinsippet alle andre verk innen samme litteratur.

Følgelig er det lite meningsfullt å inkludere Axel Rønning og Chr. Fr. Bøhme i «Norsk litteratur», enda de har skrevet noen av de mest solgte bøker overhodet - innen sjangrene bil og sopp. Interessante og nyttige bøker, absolutt. Men hinsides «litteratur» i kollektiv forstand.

I praksis er det nettopp denne innkretsing Johnsen & Eriksen foretar med sitt utvalg av forfattere, emner og særdrag. Sakprosaen blir under deres myndige redaksjon først og fremst den prosa som vender seg til allmennheten, altså til samme publikum som skjønnlitteraturen, og som dertil står i inderlig forbindelse med diktningen og dens stoff - i gjensidig forbindelse, selvfølgelig. Altså litterære, historiske, samfunnsvitenskapelige, moralske og religiøse tekster, verk som vever seg inn i hverandre og dermed inn i det alminnelige kulturliv.

Man kan nok si, som redaktørene hevder, at enhver bok med en funksjonell bruksverdi hører hjemme i denne litteraturen. Men i praksis virker en slik definisjon mer tilpasset organisasjonen Norsk Faglitterær Forfatterforening og dens interesser, enn den fungerer som prinsipp for denne litteraturhistorien.

Friskt

Av de halvhundre bidrag leser man avgjort med størst glede dem som forteller noe nytt og friskt i litterær eller felleskulturell sammenheng.

Margareth Sandviks bidrag om stilutviklingen, artiklene av Gunnar Heiene og Pål Repstad om den religiøse litteraturen, Fredrik W. Thues skarpsindige bidrag om Arne Næss og den nye samfunnsforskningen etter 1945 - det er innlegg som flytter merkesteiner. Men også beskrivelser av idéutvikling av alminnelig art, slik som Thore Lies og Leif Longums kapitler om Darwins og Freuds nedslag i Norge, er ubetinget vellykket - og like viktig for all slags litteratur. Morsomme og uventede er også Tore Brøyn om brev-bøker, og Bjørn Bjørnsens festlige artikkel om bygdebøkene. Iblant treffes leseren av en bidragsyters begeistring over ett eneste verk - som når Willy Dahl forteller om Halvorsens Forfatter-Lexicon eller Gudleiv Forr om betydningen av Henry Valens «Political Parties in Norway». Mange, mange andre enkeltbidrag kunne nevnes. I en særstilling står Ottar Grepstads lange, teoretiske sluttkapittel.

Det er et felles trekk at de fleste av disse at artiklene blir best der de konsentreres om en eller to forfattere, og gjerne også om et mindre antall verk. Tonje Tveite om Jens Arup Seip holder seg med hell til ett enkelt foredrag. Søkes større og mer abstrakte linjer, blir stoffet lett diffust. Det snakkes mye om «offentlighet», «modernisering» og «nasjonsbygging» i dette verket, uten at begrepene blir særlig klargjørende. De forskjellige samfunnsformer som i tur og orden proklameres - organisasjonssamfunnet, massesamfunnet, utdanningssamfunnet, mediesamfunnet - får lett litt for store bokstaver. Litteraturforståelse, sier dette meg, er egentlig en ganske intim ting, som mer burde dreie seg om verket enn om «samfunnet», i alle fall om den vil si noe nytt og originalt.

Sammensydd

Redaktør Trond Berg Eriksen demonstrerer dette poenget selv. Eriksens fine artikkel om M.J. Monrad og hans stil bringer leseren nær inn mot forfatterskapet. Introduksjonen til hele perioden 1970- 95 får derimot preg av hurtig sammensydd kulturkritikk. Desto mer påfallende da, at leseren vil lete nesten forgjeves etter en nærmere behandling av sjangeren biografi i denne litteraturhistorien. Det finnes flere bidrag om selvbiografier, rett nok, blant annet et spenstig ett av Steinar Gimnes. Men livsskildringen som sådan, en av de mest suksessrike litterære former noensinne, synes glemt.

De to bind framstår selv sjangermessig som en blanding av artikkelsamling og oppslagsverk, av korte glimt og lange linjer, en virkelig thesaurus - en skattkiste til å bla og finne ting i, like mye som å lese på tvers. Mange av bidragene har sjenerøse bibliografier, ja referansene er i enkelte tilfeller nesten bedre enn artiklene selv. Illustrasjonene er sparsomme. Til gjengjeld framstår typografi og bokutstyr, trykk og innbinding som eksemplarisk.

Slik det høver seg en viktig bok om bøker!