Fredagsinstitusjonen Fredrik Skavlan har gått fra NRK til TV 2, og har plassert seg i full krig med sin tidligere sendeflate (som nå er overtatt av tronutfordrer Lindmo).
Men hvor monumentale og grunnfjellrystende endringer har blitt gjort på veien fra trygg tilværelse hos rikskringkasteren med sugerøret ned i statskassa og over til den nådeløse jungelloven som regjerer hos de kommersielle kanalene?
Omkamp
Basert på kveldens forhåndsannonserte gjesteliste kan man få inntrykk av at det foreligger en markant kursendring i tabloid retning. Først er det duket for omkamp mellom Skavlan og sverigedemokrat Jimmie Åkesson, etter at enkelte mener at sistnevnte ble karnøflet på uridderligste vis sist han var på besøk (det måtte noe så provoserende som en ung jente med hijab til for å dytte den episoden ned fra klagerekord-tronen hos Kringkastingsrådet). Men vent, det er mer: selveste Mikael Persbrandt, Maria Bonnevies (Skavlans nåværende samboer) famøse eks, er også invitert! Gisp. Dramaturgien virker nesten å være bygget opp som en Hollywood-oppfølger: Skavlan is back. And this time it's personal.
Programmet har ryddet plass til noen kvinner også, Åkesson stiller i følge med sin samboer og partikollega Louise Erixon, og Persbrandt har med teaterkollega og komiker Petra Mede, og selv om sistnevnte er slagferdig og bidrar til å punktere noen oppblåste manneegoer underveis, er dette i all hovedsak guttas show. Som for å sementere tematikken av hanekamp og testosteron er kveldens siste gjest OL-medaljist i bryting Stig-André Berge, som faktisk byr på episodens varmeste og beste intervju.
Dyneløfting og valgkamp
Skavlan
Talkshow
14. september kl 21.25Fredrik Skavlan har byttet kanal, men ellers er det meste som før.
TV2
«Hadde det ikke vært for TV2-vannmerket øverst i hjørnet hadde du ikke engang merket at han har byttet kanal.»Se alle anmeldelser
Størst forventninger er det naturligvis til intervjuene med Åkesson og Persbrandt. Det første er betydelig mykere enn sist gang, og starter på grensen til servilt. Ingen planer om no-platforming her, for å si det sånn. I en litt snål hybrid av dyneløfting og valgkamp-debrief pjatter Åkesson og Erixon seg i mellom om tekstmeldinger de sendte da de var fra hverandre, og ikke minst hvorfor Jimmie nekter å snakke med sin svigermor etter at hun hadde en trøblete sorti fra den politiske arena.
Praten går heldigvis raskt over til sak, og Skavlan er myndig uten å være altfor konfronterende. Skavlan prøver seg riktignok på et par frekkiser («Förlåt min svensk, du får slenge meg ut om det [inte duger]...»), men alt i alt lar han Åkesson heller snuble i sine egne halvkokte argumenter enn å prøve å arrestere ham (selv om jeg ikke tviler et sekund på at noen klarer å la seg provosere av denne versjonen av Skavlan, også).
Ett sted er det likevel forstemmende at han ikke benytter seg av lissepasningen han får fra gjesten til å stille et oppfølgingsspørsmål: Åkesson ler selvironisk av at han «uheldigvis» bommet på selv basisspørsmål da han på radioen ble testet i om han ville oppfylt de samme kravene til Sverige-kunnskap som han selv stiller til innvandrere. I stedet for å se om det eksisterer noen refleksjon rundt denne dobbeltmoralen hos Sverigedemokraternas leder (rett etter at han selv har klaget over dobbeltmoral hos «elitene»), hopper vi heller videre til neste tema. Det er synd, for akkurat der kunne det blitt litt interessant, men Skavlans mandat har vel aldri vært å pløye så dypt at det ødelegger for fredagskosen, heller.
Anstrengt manneklem
Persbrandts intervjuer starter med det som ikke akkurat kan omtales som den hjerteligste manneklemmen jeg har sett, men stemningen er uproblematisk og lettbent – kanskje litt for lettbent – selv når han får Mikke til å lese høyt fra selvbiografien, om da Persbrandt oppsøkte eksen og hennes nye kjæreste (Skavlan, altså) på fylla. He-he, menn og deres alkoholinduserte, eiesyke krumspring, hæ? Ingen skal anklage Persbrandt for å ikke bjuda på seg selv, men hele passasjen har en litt emmen eim av «vi kan le av det nå» som gjør at man lurer litt på hva hensikten med intervjuet egentlig er.
Nytt vannmerke
TV 2-Skavlans visuelle uttrykk er bortimot umulig å skjelne fra NRK-versjonen, jeg tror til og med de har tatt med seg det samme rufseteppet. Episoden har ingen musikkinnslag, men et av intervjuene, med Dalai Lama, er forhåndsinnspilt i Malmö. Det er også kanskje episodens tørreste og stiveste – ikke at ikke hr. Lama er sjarmerende nok, men Skavlans styrke har aldri vært som en «60 Minutes»-aktig oppsøkende journalist, men som tilrettelegger for halvsubstansiell kosepjatt som høres mer dyptpløyende ut enn den egentlig er, og med tilløp til oversharing rundt salongbordet. Ute av dette elementet blir verktøykassen betydelig mindre, men så virker det ikke som om programmet har planer om å holde seg unna rufseteppet mer enn absolutt nødvendig, heller.
Intet er nytt under Skavlan-stolen, med andre ord.
Hadde det ikke vært for TV 2-vannmerket øverst i hjørnet, hadde du ikke engang merket at han har byttet kanal.
Lyst til å diskutere?
