BINGO:  Dette er flyeren til Queentastics show, som ble kritisert.  (Faksimile Queentastics Facebook-side)
BINGO: Dette er flyeren til Queentastics show, som ble kritisert. (Faksimile Queentastics Facebook-side)Vis mer

Skeiv skivebom

Etter å ha lest kronikken om draggruppen Queentastics påståtte rasisme, synes det som om noe av det første som må til er et lynkurs i draghistori og moderne homokamp.

Meninger

Natt til 28. juni 1969 fikk de nok, drag-dronningene, skrullene, femi-homsene, og det bittelille transmiljøet som hadde Stonewall-baren i Greenwich Village, New York, som sitt tilfluktssted. År med politirazziaer, trakasseringer og urettmessige arrestasjoner avstedkom et konkret opprør i og utenfor baren. I løpet av et par uker organiserte bydelens innbyggere flere aktivistgrupper for å kunne kjempe videre for det hardt prøvde skeive miljøets rettigheter — til å begynne med en rettighet så basal som ikke å bli arrestert for å være nettopp homofil, lesbisk, trans eller i drag.

Dette opprøret ble starten på den moderne homokampen i USA og Europa, og feires med Pride-uker over hele verden i slutten av juni hvert år, med 27. juni som den internasjonale homodagen.

Det er ikke uten grunn at det var dragklubber som oftest ble utsatt for politiets vrede — drag er et synlig og umiskjennelig tegn på annerledeshet, på non-konformitet og på opprør mot det solid etablerte. For det etablerte er drag skremmende, for de som ikke finner sin plass i et prefabrikert samfunn er drag befriende og livsbejaende.

Dragens oppgave har alltid vært å skape satiriske, humoristiske vrengebilder av det etablerte — gjennom outrerte kostymer, overdådig sminke og utstyrt med mer østrogen enn de fleste kvinner, har dragqueens siden tidlig forrige århundre parodiert samfunnets forestillinger om kjønn, kjønnsroller, klasse, rase, alder, seksualitet — ja, alt det vi ofte finner vanskelig å føre rasjonelle samtaler om.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så også her i Norge, hvor vi har vært velsignet med en variert dragkultur — fra 1980-tallets superqueens Great Garlic Girls, som spesialiserte seg på det glamorøse og glitrende, til våre dagers mer hverdagslige skikkelser, som Ruth & Vigdis, Vølva, Bøtta Pedersen, Berit Bislett & Mutter?n, og selvfølgelig Queentastic, som inkorporerer både det hverdagslige og det glamorøse.

Tusenvis av nordmenn har hatt glede og blitt utfordret av disse skikkelsene via sceneshow, Melodi Grand Prix, Norske talenter og andre fjernsynsprogram, men det er ingen tvil om hvor viktige de har vært for lhbt-miljøet. Som i New York i 1969 har dragartistene symbolisert samhold og kontinuitet — uansett hvilke saker den norske homobevegelsen har kjempet for, uansett hvilke holdninger vi ellers ble møtt med, har dragartistene vært våre kronikører, våre historiefortellere.

Med parodier på alt fra Hollywood-stjerner til husmødre, fra Carola til hjemløse, fra Siv Jensen til frelsesarmesoldater har de fanget tidsånden, den være seg mørk og dyster eller lys og optimistisk, kjørt den gjennom et kompromissløst 90 graders humorprogram og servert oss det verste og det beste av oss selv. De har konfrontert oss med både våre egne drømmer og våre egne fordommer — noen ganger subtilt og rørende, andre ganger vulgært og høylytt.
Men vi har ikke hatt grunn til å tillegge noen av disse dragartistene, særlig ikke Queentastic, noe annet enn humanistiske verdier.

Derfor er det med skuffelse og vantro vi leser kronikken forfattet av representanter for Skeiv Verden, Antirasistisk senter, Minotenk, Kirkens bymisjon og Skeiv ungdom, i tillegg til et knippe uavhengige aktivister og en professor,  hvor nettopp Queentastic for andre gang tillegges helt fiktive rasistiske undertoner.

Kanskje er kronikken full av feil fordi den er basert på et show ingen av forfatterne har sett. Det gjør det hele virkelig trist.
Mangelen på kunnskap om det de skriver om er blendende på flere områder, men la oss påpeke noe av det som hadde vært enkelt å finne ut om noen av De ni hadde sjekket fakta først:

Det er ikke et Queentastic-show, det er den tradisjonelle bingokvelden på Elsker dette dreier seg om. Bingovertinne er Berit Bislett, nyss hjemkommet fra to ukers ferie i Thailand, og som den åpensinnede Telemarksjenta hun er, har hun latt seg inspirere av thailandsk kultur og valgt å lage en bingokveld med thailandsk tema.

De som har overvært noen av bingokveldene til Berit, noe De ni åpenbart ikke har, vet at det bokstavelig talt er bingo — med billige plastpremier, vafler, og et par sangnumre og monologer fremført med det som er Berit Bisletts varemerke: nådeløs, men kjærlig humor.
Ikke under noen omstendigheter skyter Berit ping-pong-baller ut av vagina (en umulighet i seg selv, siden Berit Bislett er den svært mannlige dragartisten Geyr Lillejords alter ego), det finnes ingen thailandske kvinner som fremstilles som «knulledukker» (et ord som vi alle for øvrig må slutte å bruke), og det finnes ingen oppfordring til, verken åpenlyst eller subtekstuelt, å tenke på thailandske kvinner på den måten.

De ni kronikkforfatterne — som tilhører eliten av norske antirasister, menneskerettighetsforkjempere og akademikere— sier til Gaysir at de aldeles ikke mener å stemple Queentastic som rasistiske, de vil bare bruke dem som eksempel på at stereotypiske fremstillinger av mennesker fra andre land og kulturer må bekjempes i alle miljøer.
Å bekjempe stereotypier er selvfølgelig legitimt og nødvendig, men når De ni retter sitt anselige skyts mot to dragartister — som bare med sin blotte eksistens bryter alle stereotypier — virker det mot sin hensikt, og skaper unødvendig splittelse i et miljø som trenger samhold.

De ni innehar kompetanse og erfaring nok til å kunne belyse vår samtids utfordringer knyttet til rasisme, sexisme og maktstrukturer uten å måtte gripe tak i en flyer for et arrangement de ikke har sett.

I LLH er vi klar over de utfordringene lhbt-miljøet står overfor når det gjelder rasisme og diskriminering, og vi jobber kontinuerlig med å forbedre vilkårene for alle lhbt-personer. I løpet av høsten vil vi derfor arrangere åpne debatter om temaer som opptar oss alle, og et av temaene vil være nettopp rasisme og diskriminering i lhbt-miljøet.

Vi mener at fremskritt gjøres gjennom samtale og meningsutvekslinger, og ikke gjennom massive og gjentatte angrep på en gruppe dragartister som gjennom mange år har hatt det som sin — ofte ubetalte — jobb å minne oss på samfunnets virkelige skeivheter.