Skeivt blikk på guttas verden

Når Svend Wam lager sin nye lavbudsjettfilm er han opptatt av menn og mannsroller. Store gutter har godt av å gråte en skvett, og jentene må nøye seg med å se på i «Desperate bekjentskaper».

Wam & Vennerøds samlede verker

Innspillingen pågår for fullt, men i kulissene lurer angsten for kritikerslakt og publikumssvikt.

- Yatzyen bestemmer, sier regissøren.

Svend Wam har spesialisert seg på mannlig tårepersing. Regissøren som har gjort unge menn på skråplanet til en egen sjanger innen norsk film, er i gang igjen. «Lasse og Geir» er blitt voksne, men det er stadig generasjoner med guttesjeler der ute som må loses i havn. Og Wam er mannen for jobben.

Kamera går!


I et lagerrom i Keysers gate i Oslo har den evige 68-eren bygd et provisorisk studio. «Desperate bekjentskaper» har blitt en lavbudsjettfilm og klokka tikker mens takstameteret går.
- OK! Vi tar første prøve, sier regissøren.

Vi er inne i et Wamsk hjem anno 1998. Soafen fra Ikea er kastet ut, og om far fortsatt denger mor, så skjer det i hvert fall ikke her. For ungene er blitt voksne og har flyttet inn i en trippel ungkarsleilighet. Oppvasken surner borte i en krok. Sigarettstumper og rødvinsflasker i fri dressur vitner om at de har brakt foreldrenes dårlige vaner videre, og på stuebordet ligger det en klump med noe som likner hasj.

«Terje» (Bjørnar Teigen) sover, men «Yngve» (Bjarte Hjelmeland) og «Anders» (Anders Dale) er fulle av vin og fanteri. Nå skal de ut på by'n. Det unge crewet lytter oppmerksomt mens maestro Wam viser berusede bevegelser på vei over stuegulvet.

- Da gjør vi en prøve med guttene, kommanderer han til slutt.

Ekte «Partymonster»

Bjarte Hjelmeland og Anders Dale inntar sine posisjoner. Ned fra taket kommer en mikrofon svingende.

- Stille før prøve, roper innspillingslederen.

- Værseego' sier Wam.

De to unge skuespillerne snubler inn foran kamera med ustø skritt og rød eyeliner rundt øynene.

- STOOOOOPPP! «Ramler ut,» står det i manuset, påpeker regissøren.

- Det står mye rart i det manuset, mumler Bjarte Hjelmeland.

Men Svend Wam er opptatt med sitt.

- Skal vi ta en prøve til, eller går vi rett på? spør han.

- Vi kjører nå! svarer crewet.

Det blir stille i studio. Bare regissøren selv knipser nervøst.

- Lyden går, kommer det fra mikrofonen i taket.

- Klapp, sier Wam. Det smeller i klappen. - Værseego'!

Kameralampen lyser rødt. Bjarte og Anders ramler korrekt ut foran kamera. Fulle nå. De skråler og sjangler. Men ikke slik som regissøren vil.
- Bryt! «Partymonster»-replikken kom for seint, retter han.

- Faen, sier unge Hjelmeland.

Så er det på'n igjen.

- Kamera går. Klapp!

Klapper'n smeller. Direktøren har bedt om absolutt tyssssnad, og det er stille i manesjen. Ingen puster. Ingen svelger. Ingen blunker. Der kommer Hjelmeland og Dale sjanglende over gulvet.

- «Kom igjen'a - partymonstret,» snøvler Bjarte før «Yngve» og «Anders» forsvinner ut av bildet og videre ut i den store verden. Scenen er i boks.

- Yesss! sier Wam begeistret.

I Bollywood-tempo

Han har et utall sosiale dramaer på samvittigheten, regissøren med de brune øynene og den grånende Bill Wyman-sveisen. Utskjelt, mobbet, slaktet, men stadig tilbakevendende med akrobatiske filmprosjekter om varme mennesker og kalde hverdager. Denne gangen over et altfor lavt budsjett, skal vi tro regissøren selv.

- Det skal jo helst ikke synes at det er lavbudsjett, og det er hardt å få en film til fem millioner til å se ut som den koster tolv, sier han.

Nede på settet flyttes lamper og lys i et tempo man må til den indiske filmhovedstaden Bollywood for å finne maken til. Alle involverte har klokkertro på at filmen vil slå an, og teamet strekker seg det remmer og tøy kan holde for at resultatet skal bli best mulig.

Norske filmer går ikke akkurat godt om dagen, og dårlige besøkstall vet Svend Wam alt om.

- Det er no' skikkelig dritt. Men denne filmen handler om noe som det er riktig å si noe om. Hvis ikke jeg ikke hadde trodd at «Desperate bekjentskaper» ville slå an, hadde jeg ikke brukt et år av livet mitt på den, sier Wam.

Om menn

Wam er for lengst uten Vennerød, men det er ikke få unggutter filmparet har fostret siden debuten i 1973. I 76 handlet det om «Lasse og Geir», i 77 om Øystein i filmen «Det tause flertall». Seinere ble vi kjent med «Lakki» - gutten som kunne fly. Og for to år siden «Sebastian» - gutten som kom ut av skapet. Til høsten er det altså «Yngve», «Anders» og «Terje» som skal møte det norske kinopublikummet.

- De er i slekt med alle de andre guttene. Slektskapet går helt tilbake til «Lasse og Geir». De er alle gutter med knute på sjelen, sier regissøren. Han mener menn enten blir framstilt som enkle og brutale råtasser, eller som håpløse romantikere på lerretet. Selv stresser han sitt budskap om at det er lov - og sunt - for gutta å vise andre følelser.

- Menn brenner ofte inne med tanker og opplevelser som de ikke lufter. Disse gjør det, sier han og forteller at meningen med «Desperate bekjentskaper» er å gi et innblikk i hva som foregår når menn er alene. For jentene skal filmen være en innblikk i mannsverdenen; guttene kan forhåpentligvis lære en lekse eller to.

- Hovedpersonene er i en alder hvor en mann bør ha staket ut en retning i livet og bygd opp noe han kan bygge en framtid på, forteller Wam og sier at han håper det blir en film som kamerater kan gå og se sammen. Men først må «Desperate bekjentskaper» filmes, klippes og, ikke minst, anmeldes.

- Får man terningkast under fire, er det bare å gi opp. Yatzyen bestemmer, sukker Svend Wam.

MAESTRO WAM: Det krever dyp konsentrasjon å filme 20 scener hver dag. Svend Wam instruerer og inspirerer sine unge medarbeidere i filmen «Desperate beskjentskaper» som kommer til høsten.