Skift litteratur- debatteri!

Jeg har et meget enkelt og konkret forslag. Til et forbud. Her kommer det: All litteraturdebatt i norsk presse innstilles med øyeblikkelig virkning.

Det er ikke for seint med nyttårsforsetter. Og i hvert fall ikke med tusenårsforsetter. Vi må lære av feilene fra 1900-tallet og unngå å fortsette i samme uføre. Spesielt viktig er slike justeringer innenfor Norsk Åndsliv, denne vernede, konkurranseutsatte disiplinen for spesielt uinteresserte i sport.

ER DET FOR MYE FORLANGT? Kulturredaktører elsker litteraturdebatt, og med god grunn. Den oppfyller alle mediets krav til forenkling, polarisering og personifisering, samtidig som avisa profitterer på deltakernes kulturelle prestisje. Idékamp og kjendiskrangel i tabloidskjønn forening. Derfor må forbudet bygge på streng selvsensur: Heretter skal enhver forfatter som leser et flammende utspill eller et indignert innlegg fra en (udisiplinert) kollega i en stor dagsavis, bare tenke én ting: Nå gjelder det å holde kjeft.

HAR DU NOEN GANG MØTT din favorittforfatter? Da vet du hva skuffelse er. Selv de som skriver flatt og kjedelig, har problemer med å leve opp til sine bøkers spenningsnivå. Forfattere er bare alminnelige mennesker, og knapt nok det. Ikke noe å skrive hjem om, hvis du ikke selv kan dikte. Riktignok kan det være underholdende å se forfattere æreskjelle hverandre i fylla, men skriver de avisinnlegg, mister de både harme og sjarm. Litteraturdebatten likner ofte på politisk debatt: Den handler aldri om noe som angår folk. Den handler om Litteraturen. Sånn i største allmennhet. Hvor står den? Hvor går den? Hvem skal lede den? Hvor er det plass til meg og min syke mor? Den handler om Forfatterrollen, og Den Korrekte Form for Samfunnsengasjement. La oss debattere om vi forfattere bør debattere det andre debatterer om!

Å VÆRE FORFATTER er ingen profesjon, men en utrygg geskjeft, med varierende tilflyt av penger og prestisje. Markeringsbehovet veier følgelig tungt når forfattere debatterer. De utpeker fiender, søker allianser, posisjonerer seg med svære støvler og stort alvor. Formen er dypt protestantisk: Det handler om å rettferdiggjøre seg selv, vise sitt rette sinnelag, og mistenkeliggjøre andre. Ordvekslingene likner et laugsmesterskap i gode hensikter og riktige meninger. Vi andre gjesper oss fram til følgende innsikt: Alle litterære debattinnlegg er selvbiografier, skrevet av en nesegrus beundrer.

Mange avislesere fatter spontan litterær interesse når Ari og Tore eller Trond og Rune duellerer i spaltene. Men de som virkelig liker å lese, driter i forfattere. De driter i Litteraturen og Forfatterrollen. De er opptatt av bøker . Gode bøker. Som rører, pirrer, forundrer eller skaker. Hvilken nytte har vi av forfatterens meningsytringer og programerklæringer under leselampa?

Det som kunne hjulpet oss, var perspektiver som åpnet tekstene og viste fram deres kvaliteter. Slik finner vi den gode litteraturkritikken, og i enkelte av eterens diskusjonsprogrammer, som for eksempel NRKs «Leseforeningen», som faktisk handler om hva som står i bøkene.

LITTERATURDEBATTEN i avisene, derimot, har ingen annen funksjon enn å fastspikre posisjoner på et maktfelt av rein symbolsk betydning. Den er ubrukelig for alle andre enn profesjonelle litterater.

Hvorfor dette hjertesukket nå? Fordi vi gikk inn i det nye året med to høyprofilerte litteraturdebatter - NFF-striden og biografidebatten, som nå har funnet en form vi kjenner i Aftenposten. Jan Kjærstad reduserer sitt persiske tanketeppe til en rød klut: «Alle biografier er gjennom sine grove forenklinger usanne.» Så kommer irettesettelsene fra de provoserte adressater: «Rolf Jacobsen er født i 1907,» skriver Ove Røsbak, «og da kan det umulig kalles diktning om biografen påstår han er født det året.» Sant nok. Kjærstad må ha tatt feil. «Livet er kronologisk,» fastslår Tor Bomann-Larsen med kursiv. Ja visst. Tiden går. Vi blir eldre. Og snart kommer en ny litteraturdebatt.

/litteratur/kritikk99/ Her kan du lese og delta i litteraturkritkkk-debatten
/litteratur/kritikk99/ Her kan du lese og delta i litteraturkritkkk-debatten Vis mer

Eller er den allerede i gang? «Polemikk om litteratur kjeder meg nesten alltid,» sukket Aftenpostens ferske spaltist Erlend Loe på onsdag - i et oppskriftsmessig bidrag til sjangeren. «Jeg blir aldri helt fortrolig med å skulle skrive i avisen og si at mine egne bøker er veldig gode, mens andres er dårlige.» Men Loe er rask til å lære. Han utpeker alle litteraturdebattens feller, og gir seg ikke før han har kjørt seg ned i samtlige.

ERLEND LOE HAR HØRT «noe halvkvedet murring» om sine egne bøkers manglende seriøsitet og stillingstaken, og slår tilbake: «Jeg er pisslei av den tradisjonelle forfatterrollen - den opphøyde, kloke, lidende, aldri hvilende og alltid sannhetssøkende og moralske forfatteren. Jeg ser på ham med ekstrem mistenksomhet. Jeg har ikke bruk for ham. Jeg har lyst til å holde hodet hans under vann til han gir seg.» Intet mindre. Men Loe er sorgmunter naivist og ikke glad nihilist. Også han står på det godes side: «Selvfølgelig er det dypest sett sannheten jeg leter etter.» «Jeg vil gjerne gjøre verden bedre, men jeg må gjøre det på min måte.» At andre kanskje har lyst å gjøre det på sin måte, og spenne de litterære, erkjennelsesmessige og spekulative ambisjonene vesentlig høyere enn han selv, foresvever ham ikke. Her skal én dogmatikk erstattes med en annen. Nå er det ydmykheten som gjelder! «For meg er ikke ting til å forstå,» sier Loe og får det til å høres ut som en absolutt dyd i «en tid med stor uoverskuelighet».

FLERE ENN LOE KAN gremme seg over firkantete krav til engasjement og ståsted. Men skal alternativet være en anti-intellektualisme som allerede gjør det umulig å drive skoler og universiteter her til lands? Loes innlegg røper en helhjertet forakt for «akademikere», for «profesjonelle lesere» med stor «kunnskapsrikdom». Han har fått det for seg at disse forholder seg til bøker bare via oppskrifter og sjekklister. «Slike mennesker», sier han, har ikke bare «et irriterende foreldet syn på hva en forfatter er». De har faktisk «varig svekkede sjelsevner», ifølge overskriften på spalten hans.

Det får'n si. En mann som ønsker å drukne tilbakestående individer han finner «slitsomme å forholde seg til», er i sannhet en annen Erlend Loe enn kultfiguren med de snille øyene og barnligkloke bøkene. Dermed det endelige argumentet for å avskaffe litteraturdebatten: Den bringer fram det verste i folk.