Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Skiftende målestokker

Håkon Lunds «Beretningen om en varslet krig» i Dagbladets bilag 21.4. fortjener en kommentar. Bilaget annonseres på førstesiden under tittelen «Dagbladet gir deg i dag bakgrunnen for konflikten på Balkan». Men Lunds innsats er slett ikke å gi opplysende bakgrunnsstoff, den er en krigsinnsats.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Lund maler flittig på fiendebildet og propagandaparallellen Milosevic = Hitler. Han forteller om samtaler vinteren 1991 med læreren og Shakespeare-eksperten Lazar Macura som deltok i regjeringen som ble opprettet «da serberne neste sommer erobret Krajina-provinsen i Kroatia ... I neste omgang sto Bosnia for tur». Men «Milosevic tapte alle krigene han satte i gang», fortsetter Lund: «Slovenia løsrev seg i 1991 ... Macura og hundretusener andre Krajina-serbere ble jaget på flukt da kroatene med stor brutalitet erobret tilbake tapte områder seinsommeren 1995 ... Dayton-konferansen ... reduserte den serbiske delen av Bosnia-Hercegovina til den lutfattige Republika Srpska ... Så hadde vel Milosevic fått nok og droppet sine ambisjoner om et Stor-Serbia?» Men nei, mener Lund: «De ydmykende nederlagene hadde gjort regimet i Beograd bare enda mer stålsatt. De internasjonale sanksjonene hadde bidratt til å legge økonomien i Serbia i ruiner... Serberne følte seg stigmatiserte, behandlet som en pariakaste i verdenssamfunnet ... ble et lett bytte for en propaganda som ... hamret på at serberne er vår tids jøder, truet av et holocaust. Alt var tapt, bare ikke Kosovo ...»

Mange av Lunds «data» stemmer nok. Problemet er den retoriske tilretteleggingen og alt Lund ikke sier. Resultatet blir et bidrag til latterliggjøring og demonisering av den serbiske siden i konflikten. La meg nevne noen punkter:

1. Sammenligningen med jødene er ikke noe Milosevic-påfunn, men en arv fra 2. verdenskrig, da det selvstendige (av Hitler frigjorte) Kroatia og dets ustasjaregime (Ante Pavelic et co.) lot serbere, jøder og sigøynere dele skjebne i utryddelsesleiren Jasenovac, et sant Mini-Auschwitz. Det som her skjedde ble senere i enhver forstand feiet under teppet/lagt under betong av Tito i etterkrigstiden, og av det nåværende kroatiske regime (Tudjman) sogar forvandlet til en hån mot ofrene, med ideer om å flytte henrettede ustasjisters knokler til Jasenovac og gravlegge dem der i «rettferdighetens» navn. Her kan man merke seg kontrasten til Tysklands samvittighetsfulle og sensible debatt om Holocaust-minnesmerket i Berlin. I Kroatia var der ingen denazifisering, Pavelic unnslapp, egentlig fant aldri noe oppgjør sted. Og i 1991 ble da også gamle utstasjasymboler, navn o.l. som normalt (under «tyske» forhold) ville vært fullstendig kompromittert, tatt frem igjen i den nye nasjonalismens navn. Et viktig bidrag til den serbiske følelsen av utsatthet er sikkert også erfaringen av hvordan okkupantenes grusomme represaliepolitikk ikke var «egalitær» i forhold til folkegruppene, men behandlet serbere mye verre enn andre.

2. Lund refererer Milosevic' parole «ingen skal våge å slå folket!» på møtet i Kosovo Polje 1987, en parole som sikkert var farlig. Men Lund glemmer å nevne at i perioden 1974- 1987 hadde det serbiske mindretallet i Kosovo faktisk blitt slått, d.v.s. vært utsatt for overgrep og trakasseringer i anserelig omfang. (Sml. Ulf Andenæs i Aftenposten 21.4.)

3. Henvisning til serbiske ambisjoner om et «Stor-Serbia» er en viktig ingrediens i parallellen Milosevic = Hitler. (Også Willoch, i sin ellers utmerkete oversikt i Adresseavisen 22.4., skriver om «utviklingen av hans grusomme ideer om å skape en stor og homogen serbisk stat ved å myrde og fordrive hele folk fra deres hjemtrakter».) Men her utlegges motstand mot krymping som ekspansjonisme. Det var selvsagt aldri snakk om serbere utenfor landets (Jugoslavias) grenser, f.eks. i Ungarn og Romania. Og viktigst: Det dreide seg om et krav om et visst selvstyre (rettigheter, beskyttelse) for de serbiske områdene, først innenfor Kroatia. Dette kravet, sammen med Kroatias krav om selvstyre, d.v.s. full statlig uavhengighet av Jugoslavia, førte til borgerkrig. Her hadde da de kroatiske serberne, som følte seg trygge nok i staten Jugoslavia, det uhell at det internasjonale samfunn først premierte uavhengighet for Kroatia, for så å gå over til å insistere på en homogen nasjonalstat Kroatia, uten særretter for «hele folk» innenfor grensene. Dette folk ble da også brutalt fordrevet i 1995, ganske visst uten fjernsynsdekning.

4. Milosevic «hengte av seg den kommunistiske og tok på den nasjonalistiske kappa», skriver Lund foraktfullt. Han glemmer å si at dette var et helt alment fenomen i Jugoslavia, ikke minst i Kroatia og Slovenia. Og ganske spesielt glemmer han å si at dette ble møtt med tilfredshet på vestlig hold. For i nasjonalismens tegn ble det «kommunistiske» Jugoslavia brutt opp. Svarteper ble hos dem - hovedsakelig serbere og jugoslaver - som motsatte seg statens undergang. Ved oppløsningen, og da spesielt med oppløsning langs republikkgrensene, sto Serbia, serbiske interesser og «jugoslavene» generelt igjen som de store taperne. Det lå i deres interesse å bevare enheten (hvis organer nå engang inkluderte armeen - og kommunistpartiet). Ikke minst gjaldt dette serberne i Krajina. De ønsket ikke å følge Kroatia ut av Jugoslavia, men erklærte sine hjemtrakters uavhengighet og kjempet sammen med Jugoslavias forsvarsstyrker med nebb og klør mot oppløsningen av staten. Dette blir i Lunds fremstilling til serbisk erobringskrig mot naboland.

5. Man kan snakke om en slags «double bind»-situasjon for serbernes vedkommende. Vendte de den serbiske identiteten ut, ble de (ulikt kroater o.a.) stemplet som «nasjonalister». Satset de i stedet på Jugoslavia og det intrajugoslaviske fellesskapet, kom de for alvor i skuddlinjen for vestlige holdninger. For det Vesten ville se, var oppløsningen av kommunismen. Man så (som i Baltikum) først og sist folk som lengtet etter vestlig frihet og kapitalisme. Denne «antijugoslaviske» holdningen hindret sikkert også at mulighetene som en stund lå i opposisjonen mot Milosevic «ovenfra», nemlig i forbundsstaten Jugoslavias ledelse, kunne bli synlig. Et ytterligere forblindende bidrag lå selvsagt i at serberne i Serbia valgte «galt» i 1990, nemlig ikke etter vestlig smak, men sosialistisk. I andre republikker, ikke minst i Kroatia, gikk velgernes gunst til nasjonalistiske og liberalistiske høyrepartier - under vestlig applaus. Etter at Kucan, Tudjman og Izetbegovic hadde vunnet fram og fått passende områder anerkjent som egne stater, kunne så «nasjonalisme» uproblematisk bli det nye stigma. Da ble den antiseparatistiske og antinasjonalistiske fanen heist, mot serbiske interesser.

Som en følge av fokuset på og feiringen av kommunismens sammenbrudd, ble det aldri gjort klart hvor mange spørsmål som måtte holdes åpne, hvor mye som måtte «reforhandles» idet det ble tydelig at det multinasjonale Jugoslavia vanskelig kunne opprettholdes. Man tok uten videre for gitt at oppløsningen måtte følge republikkgrensene, at Kroatia og andre republikker måtte få sin frihet (hvor da «frihet fra kommunismen» og «nasjonal selvstendighet» fløt sammen for det vestlige blikk). Eksisterende statsgrensers hellighet ble merkelig friksjonsløst overført til de interne republikkgrensene. Andre skiller gjaldt som irrelevante, og historien skal man som kjent legge bak seg. Men om nå en deling langs republikkgrensene var det eneste praktikable, så burde man ha sett at serberne da måtte betale en svær pris. Det internasjonale samfunn burde her tenkt mer på muligheter for kompensasjon, og mindre på straff.

For ordens skyld: Jeg har ikke til hensikt å bestride at Milosevic er en opportunistisk, arrogant, egenmektig, ja, farlig politiker: en spiller som aldri gir seg, men heller høyner innsatsen. Mer kontroversielt er kanskje spørsmålet om ikke også NATO fremstår med slike trekk. Kosovo

Professor i filosofi, Audun Øfsti, har lest Dagbladets bilag om Kosovo-konflikten, og har kritiske kommentarer. Han etterlyser blant annet en forståelse av at når Vesten heiet fram nasjonalstater på Balkan, måtte serberne bli den tapende part, fordi de var spredd over hele det tidligere Jugoslavia, og han stiller seg tvilende til sammenlikningen mellom Milosevic og Hitler.