Årstidene 2
Årstidene 2Vis mer

Skiftende skydekke

Jo Strømgrens «Årstidene» er som været: Verd å prate om, men varierende i kvalitet.

|||BALLETT: Ok, dette er artig. Jo Strømgrens nye ballett, «Årstidene», danses til Antonio Vivaldis musikk av samme navn, samt andre av dennes verker. Musikken er så umiddelbar og innsmigrende, og, ikke minst, så innarbeidet hos publikum, at Strømgren viselig velger å gå mot deres assosiasjoner og gi dem en danset satire over den vestlige verdens vesen. Resultatet er oppfinnsomt og originalt, men føles for for lettvint i lengden.

Reisende par
Et ungt par (Christine Thomassen og François Regis-Rousseau) reiser gjennom fire scenarier fra det 20. århundre, satt til musikken fra hver sin årstid: «Våren» danses av arbeiderne på en våpenfabrikk, «Sommeren» av sexfiksert sosietetsungdom på en eller annen riviera, «Høsten» av fangene i en konsentrasjonsleir og «Vinteren» av en dekadent festende overklasse på kjøkkenet innenfor en ballsal.

Ubekvemt
Flere steder viser Strømgren hvordan nettopp uventede sammensetninger av musikk og miljø kan skape sort komedie. Fabrikkarbeiderne i «Våren» ligger nærmest det klassiske, stramme ballettspråket og virvler rundt med missilene sine med strålende smil og i turer som er sakset fra Svanesjøen og dens koreografiske tremenninger. Det refereres til «Dr. Strangelove» og Abu Ghraib mens musikken leker lystig videre. Samme absurde, uventede effekt oppstår når vi ser seks par i synkronisert slåsskamp, satt til trillene i «Vinteren».

Andre steder klinger lignende grep falsk: Når Auschwitz-fanger gjør piruetter til «Høstens» jublende allegro, oppleves det mest som underlig og ubekvemt. I tillegg til paret finnes også andre gjennomgangsroller, en skadet matador, en slakter og en fremmedarbeider samt to dansere i heldekkende hundedrakt, som aldri blir noen naturlig integrert del av forestillingen. Her blir man bare sittende og spørre seg om hva Strømgren vil.

Ømt og abstrakt
Med «Årstidene» utforsker Strømgren den fortellende balletten og forsøker å anvende den i en annen sammenheng enn vi vanligvis ser den, nemlig i de klassiske ballettenes melodramaer og eventyr. Rent konkret velger han flere gode løsninger, men kritikken av slik-lever-vi-her blir for banal, for lite utdypet og utforsket. Forestillingen får poeng for underholdningsverdi, men mangler nerve og kompleksitet. For denne anmelders del var den ømme og prøvende dansen mellom Thomassen og Regis-Rousseau, som fremføres mot et bakteppe av avrevne datolapper, det beste. Det er interessant nok i det mest abstrakte man iblant finner det mest menneskelige.