Skihistorie uten glipptak

Muntlig og lettlest historie etter anekdoteprinsippet.

BOK: Profilen skyldes at han har viet sine mest kjente bøker til tatere, loffere og lirekassemenn, altså omstreifere i vid forstand. Men hans særpreg skyldes like mye hvordan han finner stoffet, lever seg inn i det og formidler det videre. Muntlige kilder er hans spesialfelt, og det er faktisk vanskelig å tenke seg en forsker som har snakket med flere folk enn han.

Gotaas er imidlertid ikke noen kritisk forfatter, hans bøker er kjærtegn til dem han skriver om. Gotaas' ømme omfavnelse av omstreiferne, hans respektfulle skildring av stort og smått i deres verden, er naturligvis en gjeld han betaler tilbake for det norske samfunnets overgrep mot disse gruppene.

Utleder karaktertrekk

Men også på en tredje måte er Gotaas profilert, det kan nok skyldes hans faglige bakgrunn som folklorist, men ikke bare det. Han utleder nemlig ganske direkte mentalitet og kultur fra rent fysiologiske forhold og er en slags fysiologisk antropolog.

Historisk sett er det ikke så originalt, men i dag er det uvanlig, for ikke å si svært uvanlig, å utlede karaktertrekk av måten lofferne gikk på, eller hvordan lirekassemennene dro sveiva. Det kunne kanskje innvendes at slikt bare er en enkel negasjon av tidligere tiders diskriminering, det vil si at Gotaas driver en sentimental eller romantisk orientalisme innenfor Norges grenser.

I sin nye bok har han forlatt sine kjære omstreifere og tatt med seg både fascinasjonen og tankegangen til langrennssportens historie i Norge. Også her er det de muntlige kildene som dominerer framstillingen, anekdotene han møysommelig har samlet, sjekket og gjenfortalt. Langrennsløperen blir også et slags omflakkende folkeferd, og ikke bare ved at de rent faktisk hele vintersesongen reiser fra renn til renn. Det gis utførlige beskrivelser av amatørenes flakking fra bygd til bygd for å gå renn i begynnelsen av det forrige århundret til dagens profesjonelle globetrottere.

Den analytiske kjernen og motoren i framstillingen ligger nemlig et annet sted, i flakkingen mellom skogsarbeid og langrenn. Gotaas ser mange og tydelige forbindelseslinjer, og hans fysiologiske antropologi får vann på mølla. Sammenlikningen av bruken av barkespaden og teknikk for stavbruk er et av høydepunktene, en innskutt matstasjonenes historikk et annet. Her var ifølge boka forbindelsen kort mellom det nyttige, men strevsomme arbeidet i skogen og sporten som en fri og leken utfoldelse. Det er i beskrivelsen av denne langrennets uskyldstilstand, da lek og arbeid gled over i hverandre, at Gotaas er best.

Ondskapen kom inn i langrennssporet i to faser, først da forbindelsen til skogsarbeideren ble brutt, det skjedde ifølge Gotaas med Oddvar Brå og Ivar Formoe, deretter ved at storkapitalen kom med glassfiberskiene. Dette ser Thor Gotaas tydelig, men sporten, og skigleden forble, skal vi tro ham, likevel den samme. Det uttrykkes blant annet ved Bjørn Dæhlies rop «Dæven, for en gli!» første gang han gikk på steinslipte ski. Her vil naturligvis mange ha vanskelig for å følge forfatteren.

Ingen kulturpessimist

Gotaas trekker et absolutte skille mellom stor- og småkapital. Men hadde ikke småkapitalen som produserte den såkalte Kolterud-staven i Nordre Land i mellomkrigsåra, og Torleif Haug, som kokte smøring av grammofonplater og sykkelslanger, samme ambisjon som storkapitalen? De manglet bare makten til å realisere den.

Gotaas viser imidlertid at det vanskelige skillet mellom amatør og profesjonell er nesten like gammelt som skiidretten. Likevel vil nok mange idrettsnostalgikere mene at forfatteren her forveksler den ekte karnevalismen som fantes i og rundt langrennssporet, med dagens falske folkefester som er iscenesatt av TV-selskaper og utstyrsprodusenter. Det er nok ikke lenge før tilskuerne får beskjed om når de skal applaudere, og færre og færre gjør det uten at det er et TV-kamera i nærheten.

Slike pessimistiske tanker er ikke noe for Thor Gotaas. Han mener at stemningen i løypa er den samme selv om kvaelukta er borte. Og der ligger kanskje hans mest profilerende egenskap, hans studerer sitt emne, gjør seg opp en mening uten å gripe til siste mote på teorifronten eller å skule til politisk korrekte standpunkter.