Skikkelig kåt

Forfriskende og hemningsløst om tenåringskåthet og opprør.

BOK: Essayisten, barnebokforfatteren og prosaisten Olaug Nilssen framstår som nærmest litt hemningsløs i sin siste roman. Der presenterer hun oss for en 16-åring så kåt at hun på jentedoen «kjenner ein vill trong til å putte heile vasken opp i underlivet» .

Ustyrtelig morsom

Denne scenen er så grotesk i sin absurde innestengte seksualitet at den faktisk er ustyrtelig morsom. Hun har humor, Olaug Nilssen, en forfatter som ikke akkurat er kjent for stilistisk forfinethet og understatement. Som i debutromanen er også «Få meg på, for faen» en fragmentert og stilistisk barnlig roman om «Kvinner på randen». Det eneste de personene vi møter i denne boka har felles, er deres forhold til Sebjørn: «Den eldste dottera til Sebjørn» , som studerer sosiologi og har vaskejobb på si, «Kona til Sebjørn» , som reiser til Oslo for å demonstrere mot nedlegging av den lokale nepefabrikken og «den radikale dottera til Sebjørn», som går med skitne klær og har «radikaltypisk» svart neglelakk.Felles for Nilssens kvinneskikkelser er en tendens til dagdrømmerier, og drømmen om å utrette noe stort: Studentvaskehjelpen følges av et fiktivt kamerateam, og hun dagdrømmer om å skjelle ut Fredrik Skavlan. Hun skriver et foredrag om maktstrukturer mellom vaskehjelp og sjef. Slik sett kan denne boka godt kalles både feministisk og politisk: Beskrivelsen av sjefen ( «eit jævla fittetryne» ) som herser med sine undersåtter, vaskehjelpen som flaut skyver vasketralla unna for utakknemlige studenter. Alma er venninnen til Sebjørns nest eldste datter. Det er hun som gjerne vil tre vasken opp i underlivet. Hun mobbes fordi hun på en fest avslører at «Arthur var borti meg med pikken» . Dette blir en slags mantra i denne del av fortellingen. Ingen tror Alma, og hun blir mer og mer seksuelt frustrert. Hun smører inn et hammerskaft med olivenolje i et mislykket forsøk på onani. Hun ringer sextelefoner, stjeler pornoblader og fantaserer om å sitte på hodet til læreren og rugge. Fullstendig hemningsløst med andre ord, og av og til oppleves samtidslitteraturen som en konkurranse om hvem som tør si mest. Nilssens roman er likevel ikke spekulativ eller pinlig. Til det har hun for mye humor.

Ujevn forfatter

Samtidig klarer hun på sin skakke måte å vise en abnorm kvinnelig frustrasjon bak de til dels groteske seksuelle fantasiene. Frustrasjonen forsøkes speilet i stilen. Her er en uforståelig «neseskrift», en hel side med ordet «hol i bøtta» osv. Personlig synes jeg ikke disse eskapadene fungerer så godt. Det framstår som litt tilfeldig og slurvet. For Nilssen er en ujevn forfatter. Her er passasjer som blir vel slappe. Nilssen har liksom ingen bremser. Hun skriver tilsynelatende det som faller henne inn, med tendens til å overdrive inntil det «skrullete». Dagdrømmeriene om å få bli med på «Kulturbeitet», hos Skavlan eller å få møte Kristin Havorsen er vel heller ikke direkte eksklusive. Men Olaug Nilssen er en forfriskende forfatter; uforutsigbar og med et opprør i seg som framføres på et syngende nynorsk.