Født med ski på beina.  Foto: NTB Scanpix
Født med ski på beina. Foto: NTB ScanpixVis mer

Skikultur til folket?

I Norge er det å gå på ski dypest sett et moralsk spørsmål.

Meninger

Esten O. Sæther lufter tanken om gratis skiutstyr til nordmenn for alle som ønsker det. Det vil koste litt, men prisen vil være lav i forhold til gevinster i form av «glede, folkehelse og en styrket felles nasjonal sportskultur», skal vi tro ham. I tillegg vil det avhjelpe klasseskillet i skileken.

Forslaget er så snodig at man tar seg i å undres om Sæther er blitt ironisk på sine eldre dager, men siden han gjentok argumentene på Dagsnytt 18, tar jeg for gitt at dette i hvert fall skal tas litt alvorlig. Det gir meg anledning til å spekulere litt både på den norske skikulturen, på sammenhengen mellom ski- og idrettsaktivitet og sosial klasse, og på hvorvidt vi bør betrakte skiferdigheter og skiaktiviteter som en betingelse for å være god nordmann.

Bakteppet er alvorlig nok. For den som vil konkurrere på ski, er kostnadene blitt stadig høyere. Mange foreldre mangler ressursene som må til for å henge med. Det gjelder for idretten generelt at etniske minoriteter, særlig jentene, i mindre grad tar del i aktivitetene idrettsbevegelsen tilbyr.

Men når Sæther hevder at vi vet at frafallet fra idretten i tenårene er nært knyttet til det å mangle penger til å være med, er det ikke særlig presist. Forskningen forteller om mer trivielle grunner til at mange avslutter den organiserte idrettsaktiviteten en eller annen gang mellom 13- og 17-årsalderen: Ikke helt overraskende utvikler ungdom andre interesser i løpet av tenårene, idrett er ikke like gøy, og mange begynner dessuten å prioritere skolearbeidet mer, noe vi neppe bør bebreide ungdom for. At familien ikke hadde råd oppgis bare som begrunnelse av et lite mindretall.

Å slutte med organisert idrett betyr heller ikke at de setter seg i sofaen: de fleste fortsetter å være fysisk aktive på andre måter.

For idretter som langrenn og alpint mer spesielt, er en av utfordringene at dette er tid- og ressurskrevende aktiviteter selv når vi holder den økonomiske dimensjonen utenfor. Man skal preparere og vedlikeholde ski, ofte trengs det transport til startstedet, og det er en stor fordel med en viss kompetanse på skipreparering og utstyr. Lite av dette blir løst bare ved å få et skipar gratis. Bøygen er ikke å komme i besittelse av ski og staver, men å komme derfra til å kunne bruke dem aktivt og formålstjenlig.

Dessuten er det vel knapt noe mål at flest mulig skal drive konkurranselangrenn. Hvor mange som går på ski i regi av idrettsbevegelsen er av begrenset interesse, hvis poenget først og fremst er å motivere flest mulig til å drive fysisk aktivitet. De fleste man støter på i marka en søndag trener ikke i idrettslag.

Sæther mener som nevnt at det å få flest mulig ut på ski vil styrke en felles nasjonal skikultur. Han viser til tall som indikerer at drøyt halvparten av befolkningen planla å gå på ski sist vinter. I et sammenlignende perspektiv er naturligvis dette imponerende, men likevel: Det innebærer også at to og en halv million nordmenn ikke hadde konkrete planer om å fylle sekken med Kvikk Lunsj og appelsiner og begi seg ut på skitur.

Slik det finnes mange trøndere som ikke er udelt begeistret over å bli identifisert med hverken DDE eller skinnvest, finnes det mange nordmenn som ikke er født med ski på beina, og som heller ikke har noe ønske om å bruke vinterhelger og -ferier på lange og (i deres øyne) formålsløse skiturer.

Det er her det begynner å bli litt alvorlig: Når man postulerer en felles nasjonal skikultur, blir det nærmest et moralsk spørsmål hvorvidt man går på ski. Rammene for hva som konstituerer det norske blir fort alt for trange.

Satt på spissen: Om målet er å bedre folkehelsen, er det nok bedre å bruke ressursene på å subsidiere ungdoms medlemskap hos de kommersielle treningskjedene enn å tilby dem ski. Eller hva med å bruke tilsvarende ressurser på å fylle opp svømmebassengene rundt om i landet, for ikke å snakke om å bygge flere?

Skisport vil være en viktig sportsaktivitet for mange nordmenn så lenge vi har snø, og det kan vi godt være glade for. Men et inkluderende idrettsliv bør vektlegge mangfoldet vel så mye som ensrettingen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook