Skill stat og kirke!

STATSKIRKEN: AUFs nestleder krever et klart standpunkt fra kulturminister Trond Giske i forkant av Arbeiderpartiets debatt om Statskirken.

Statskirka ligger i veien for et likestilt samfunn. Vi er mange som har ivra for å få tatt debatten på en ordentlig måte. Kulturminister Trond Giske har invitert oss med på «det store gruppearbeidet», eller «gruppearbeidet om Gud», som noen har kalt det. Og Giske har utropt seg selv til debattleder. Resultatet av gruppearbeidet må bli at det er på høy tid at stat og kirke skilles.Det kan virke som om ledelsen i Arbeiderpartiet helst vil ligge unna denne debatten, og at Giske vil se hvor vinden blåser før han kommer på banen. Det bør ikke skje. Diskusjonen om kirke og stat bør være stor, den bør være prinsipiell, og den bør være fri for politiske halvveisløsninger som bare sikrer nye omkamper. Arbeiderbevegelsens mål har alltid vært å sikre likhet og rettferdighet, uavhengig av kjønn, religion og etnisk opprinnelse. Å skille stat og kirke er derfor et standpunkt som rimer godt med arbeiderbevegelsens verdier.

DET NORSKE samfunnet har forandra seg drastisk siden vi fikk ordninga med statskirke i 1536, for nesten 500 år siden. Vi kom oss ut av føydalsamfunnet, så ble embedsmannsstyret revet ned, og Kongen er nå redusert til en gallionsfigur. Den siste arven er statskirka. Norge har et moderne og flerkulturelt samfunn, og i et slikt samfunn kan vi ikke ha en fasit på hva som er meningen med livet. Likevel har vi i dag en statskirke og en statsreligion, hvilket er dobbelt diskriminerende. Både for kirka, og for de som står utenfor. Bortsett fra slike merkverdigheter som at halvparten av regjeringa og Kongen ifølge Grunnloven må tilhøre statskirka, har vi særordninger som tilgodeser statskirka i skolen, helsevesenet, militæret, fengselsvesenet, ved gravferdsordninger og høytidsmarkeringer i sorg og glede. Og vi har en kristen formålsparagraf.Vi har riktignok lovfesta at enhver borger har rett til å melde seg ut av og inn i et hvilket som helst tros- og livssynssamfunn. Men en slik inn- og utmeldingsfrihet betyr ikke full livssynsfrihet så lenge vi har statskirka. For de som sier de velger å se pragmatisk på det, er det mulig at dette fremstår som et for prinsipielt standpunkt. Men når pragmatikken tar overhånd, er det lett å miste prinsippene av syne.

TROSFRIHET og ytringsfrihet er verdier som må være universelle og ukrenkelige i et moderne samfunn. På samme måte som vi ikke kan akseptere at man innskrenker eller svekker ytringsfriheten, er trosfriheten grunnleggende. Ei ordning med statskirke og kristen formålsparagraf vil aldri være i samsvar med disse verdiene. For de som er redde for at kirka skal overtas av mørkemenn og forsvinne ned i et hav av bakstreversk teologi og homofrykt, kan de trøste seg med at slik har det ikke gått i Sverige, der stat og kirke har skilt lag, heller tvert om. Jeg har mye større tro på at de moderate kreftene vil få innflytelse og at vi dermed får en mer progressiv kirke, enn på det motsatte. Uansett er ikke det sakens kjerne her. I et moderne demokrati er det i tillegg slik at liberal teologi ikke lenger bør sikres av staten. Det er ikke staten, regjeringa eller Stortinget som bør ta ansvaret med å gjøre kirka mer progressiv, eller konservativ for den saks skyld. Det er kirka selv ved sine medlemmer som må definere hva kirka skal være. Det prinsipielle er at kirke er kirke, og stat er stat. Å ha en statskirke er for meg like ulogisk som å ha en kirkestat.

TRENGER forresten staten kirka? Nei. Staten trenger ikke kirka. Årsaken til reformasjonen som i 1536 ga oss statskirkeordninga, var at Kongen hadde behov for pavekirkas formue for å finansiere en stat som var bankerott. I dag trenger ikke staten kirkas penger. Om noe, er det omvendt. Staten trenger ikke kirka i det hele tatt.Trenger kirka staten? Nei. Kirka selv svarer nei, selv om kirka kan ha god bruk for noen av statens penger. Arbeiderbevegelsens prosjekt er ikke å sikre én religion forrang. Aps mål må være et samfunn hvor alle trosretninger står likt. For å realisere disse målene må både statsreligionen og statskirka legges bort. Ap må gå i bresjen for likeverd også når det gjelder religionsfrihet. Likevel frykter jeg at ledelsen i Ap og kulturministeren har sansen for den såkalte mellomløsninga, der man ikke skiller stat og kirke helt, men gir kirka noe mer frihet og fortsatt særstilling og privilegier. Det er et problematisk standpunkt. Det betyr nemlig en garantert omkamp i framtida. En mellomløsning blir kun et stoppested mot et mer endelig vedtak. Hvor mange tror oppriktig at dagens statskirke, eller en mellomløsning, vil eksistere om 100 år? I et samfunn som blir stadig mer flerkulturelt, der færre definerer seg som kristne, og der den tradisjonelle gudstroa blir erstatta av mye mer diffuse holdninger til hva som er personlig tro, vil statskirka være en enda rarere overlevning fra tidligere tider enn den er i dag. Derfor kan vi ikke lage en ordning som er gammeldags og klar for endring fra før den dagen den settes i verk.Det er ikke ofte at logikk og overbevisning går hånd i hånd når man diskuterer religion. Det bør skje nå. Det er på tide at vi lager en prinsipiell og varig løsning, og holder oss unna mellomløsninger som bare løsner litt på båndene. Så lenge båndene er der, vil vi ha debatt, og de problematiske sidene er de samme.

JEG SAVNER standpunkter fra kulturministeren og ledelsen i Ap. Begge har sagt at de mener det er unaturlig å ta et standpunkt når man har sendt ut et rådslag og debatten pågår. Men det er liten vits i å komme med sine standpunkt når debatten er over. Kulturministeren kan ikke være bare en debattleder, han må også være deltaker, som under EU-kampen i 1994. Til tross for rådslag og en stor debatt i Ap, så partiets ledelse og særlig daværende AUF-leder Trond Giske det som sin oppgave å påvirke resultatet. Kanskje tenker de at som på det personlige plan er et brudd aldri lett, og spesielt ikke når det er mellom parter som har hatt et langt forhold. Men alle vet at et halvveis brudd sjelden er et bra brudd. Derfor bør stat og kirke nå skilles som venner.Vi kan ikke ta spranget fra statsreligion til reell religions- og trosfrihet i to små skritt. Dette er en debatt for folk med visjoner, for politikere med sterke ønsker, og for religiøse og troende, ateister og humanister av alle varianter - det er ikke en debatt som kan overlates til de som ikke ser lenger enn til neste valg, enten det måtte være til Storting eller bispedømme.