Skillet mellom skrekkelig og skrekkelig godt er hårfint

«F.E.A.R. 2» spiller på feil kort.

FÅ SPILL HAR KLART å reise like mange hår på kroppen min som det «F.E.A.R.» gjorde for drøye fire år siden.

Det å aldri vite hvor og når man skulle få øye på veslejenta Alma neste gang, var knapt til å holde ut. Alma, om du ikke allerede kjenner til henne, var som snytt ut av tv-skjermen i den japanske skrekkfilmen «Ringu» («The Ring», alt ettersom).

Hun kunne på et øyeblikk gjøre høyst levende kropper om til klissete blodpøler — men det var altså disse brå gjensynene når jeg minst ventet det som fikk meg til å te meg som alt annet enn en voksen mann.

I OPPFØLGEREN HAR har ikke Alma lagt noen dempere på seg. Spillet starter en halvtime før førstespillet sluttet med et enormt smell, en eksplosjon du i rollen som Michael Becket får bevitne på trygg avstand.

Alma er nå ute i det fri etter 17 års fangenskap. Hun er forbanna, hevnlysten og ute etter å skape så mye faenskap som hun bare klarer. Og det skal vise seg å være ikke rent lite.

BECKETT ARVER DE samme egenskapene som den navnløse Point Man hadde i eneren, og dermed kan også du sakke tiden, skyte granater i lufta og så videre. Superfett den gang da, ikke mer enn sedvanlig nå.

På din vei gjennom smått varierte men likevel klassiske og innskrenkede omgivelser vil du møte på replikanter, roboter, monstre og overnaturlige vesener som kan vekke andre til live.

Ikke minst vil du møte på Alma i egen person, og fytterakker'n så kjip hun egentlig er. Overalt hvor du ferdes må du tråkke over blod og gørr, et tydelig tegn på at Alma har vært på ferde.

DESSVERRE RENDYRKER ikke utviklerne det spillet er best på, nemlig det skrekkelige — og selv disse elementene er gjort bedre i nyere spill som «Dead Space».

Litt for ofte glemmer du alt som har med Alma å gjøre når du må skyte bølge etter bølge med vanlige fiender. Selv om massedestruksjon i en mech ikke er direkte dumt, bidrar det til å fjerne fokuset fra det som burde vært et langt mer skrekkelig spill. Og da mener jeg skrekkelig med positivt fortegn.

LIKEVEL ER DET de innbakte skrekkelementene som redder «F.E.A.R. 2» fra å være noe mer enn bare et utdatert og uinspirert førstepersons skytespill. Spillmekanismene er nemlig ikke så veldig mye bedre enn de vi opplevde i førstespillet — og det begynner som sagt å bli noen år gammelt.

Det er moro å sakke tiden for så å plukke ned hjelpesløse fiendesoldater, men gjennom spillets gang kan jeg ikke annet enn å føle at «F.E.A.R. 2» bærer preg av å ha ligget på et godt bevoktet lager i noen år, totalt isolert fra utviklingen skytespill ellers har vært gjennom de siste år.

Om du aldri har spilt et skytespill før, vil nok «F.E.A.R. 2» kunne blåse pusten ut av deg, med sine mange finesser og snurrepiperier. Men etter å nylig ha spilt gjennom «Killzone 2» viser at det både spille- og regimessig er gjort store sprang fra den gang «F.E.A.R.» ble utgitt.

IKKE BARE FORTELLES historien via tekstlogger som ligger strødd rundt, men systemet for å søke dekning er så fjernt fra hva andre spill klarer at det nesten blir pinlig. Du kan søke tilflukt bak gjenstader ved å bøye deg ned bak dem, men først må du trykke på en knapp for å dytte fram gjenstanden.

Dette gjelder imidlertid bare et lite utvalg av møblementet i omgivelsene, og du får beskjed med stor tekst over skjermen om å trykke på en knapp for å skyve på dem. Denne uforutsigbare og overtydelige beskjedgivningen gjør ikke annet enn å irritere, i hvert fall for min del.

SPILLET HAR INGEN kart eller andre måter å vise deg vei på, og rett som det er oppstår forvirring om hvor veien videre går. Omgivelsene er ofte så generiske at du ikke er sikker på om du allerede har vært der eller ei, og gjennom flere brett kan oppdraget være klin likt, typ «kom deg ut før alt blåser til himmels».

I tillegg vugger hodet til Beckett — og dermed hele skjermen — opp og ned som en badeand når du går, noe som bare er irriterende og får både fyren og spillet til å framstå som en lettvekter.

Den lille tiden jeg har tilbrakt med flerspillerdelen var ikke nok til å overbevise meg til å tilbringe enda mer tid der. Du har de vanlige modusene, verken mer eller mindre.

BEVARES, «F.E.A.R. 2» ER tidvis både spennende og skummelt. Det vil gi en solid utfordring til både nye og gamle tilhengere av serien, men likevel: De av oss som har spilt ett og annet skytespill før, vet at det var lov å håpe på mer.

Skillet mellom skrekkelig og skrekkelig godt er hårfint