ANTIKLIMAKS: Jon Fosses nye roman savner det merkelige lyset og den flerstemte ambivalensen fra «Andvake», mener vår anmelder.  Foto LILLEGÅRD/HENNING Dagbladet.
ANTIKLIMAKS: Jon Fosses nye roman savner det merkelige lyset og den flerstemte ambivalensen fra «Andvake», mener vår anmelder. Foto LILLEGÅRD/HENNING Dagbladet.Vis mer

Skillingsvisa møter sagaen og Franz Kafka

Nye og gamle sanger om igjen hos Jon Fosse.

ANMELDELSE: Hva gjorde Olav den hellige på Stiklestad mens han ventet på bondehæren? Han la seg til å sove, midt på slagmarken. I søvnen ser Olav en stige som strekker seg inn i himmelen.

Når vennene rister i han for å si at fienden kommer, reagerer kongen med sinne: «Jeg var kommet til det øverste trinnet da du vekket meg.»

Kjærligheten
Det er dette vi vanligvis kaller «Olavs drøm» i norsk kulturhistorie: bildet av den sovende kongen og himmelstigen med en ventende Kristus finnes både hos Snorre og på altertavler og i middelalder-manuskripter over hele Nord-Europa.

Motivet klinger med også i Jon Fosses fortelling «Olavs draumar».

Men mest som et motbilde: Hos Fosse er drømmeren Olav ikke konge, men rømling og fredløs. Han heter ikke en gang egentlig Olav — før var han Asle.

Kun kjærligheten har han har til felles med helgenkongen, og det er da også den som både frelser og forblinder ham til sist.

Mot slutten av romanen åpner himmelen seg også for Fosses dødsdømte Olav. Men den som venter på ham der oppe er kjæresten Alida — det er hun som tar ham i hånden mens de svever «bortover den blått blenkjande fjorden og oppover den blåe himmelen.»  

Lys og mørke
Jons Fosses forrige kortroman «Andvake» (2007) var en ildflue av en fortelling: Beretningen om Asle og den gravide Alida på jakt etter herberge i Bjørgvin hang i et stort og ekkelt mørke, men romanen insisterte på å lyse vakkert i natta likevel.

Skillingsvisa møter sagaen og Franz Kafka

«Olavs draumar» er en direkte fortsettelse av «Andvake». Men både tonen og situasjonen er en annen. Asle og Alida har blitt til Olav og Åsta, nå gjemmer de seg i et tomt gårdshus utenfor Bjørgvin.

Borte er også tausheten som skapte det gyser-aktige ubehaget i «Andvake»: I «Olavs draumar» blir det fort klart for leseren at Olav er en «drepar» som så langt har fjernet de som har stått i veien for paret.

Denne gangen er fortellingen også Olavs egen, og ikke utspent mellom kjæresteparet som i «Andvake». 

Endelig skal de to og den nyfødte sønnen få være alene. Olav har bare ett siste ærend i Bjørgvin. Men underveis forfølges han av en liten svartkledd gammel mann som kaller ham for Asle. Det blir begynnelsen på en stadig mer klaustrofobisk og feberaktig innfiltring i fortida.

Kiosklitteratur  
I essayene sine — som nylig kom ut på nytt i en flott utgave på Samlaget — skriver Fosse mye om sitt forhold til modernismen. Jeg skulle likt å ha hørt mer om hans bruk av triviallitteraturen.

I «Andvake» anvender forfatteren mesterlig skillingsvisenes og sensasjonsbladenes mekanismer for identifikasjon og frastøtning, medlidenhet og avsky.

«Olavs draumar» er på samme måte dominert av velkjente narrative figurer, fra den Blonde Fristerinnen og den Griske Kremmeren til den Naive Grønnskollingen.

Resultatet er en slags mytisk-kafkask kioskroman om Skyld, Lov og Fortrengning. Den bæres oppe av Fosses umiskjennelige språklige sang.

Men den savner det merkelige lyset og den flerstemte ambivalensen fra «Andvake».

Kanskje noen bør riste også Fosses Olav i armen, så vi får enda en fortsettelse.