Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Skilpadder helt til bunns!

DEBATTEN OM den litterære kanons plass i skolen, har minnet meg på en historie om Bertrand Russel. Den engelske matematikeren, filosofen og nobelprisvinneren (litteratur, 1950) holdt en gang et foredrag om det kopernikanske verdensbildet, da han ble avbrutt av en eldre dame. «De tar helt feil», sa damen. «I virkeligheten hviler nemlig jordkloden på ryggen av en svær skilpadde». Russel, som ikke var fortrolig med denne teorien, ga seg straks til å lure på hva skilpadden i sin tur kunne hvile på. «Jo, det skal jeg si Dem, unge mann; det er skilpadder helt til bunns!»

Slik er det også med det livslange dannelsesprosjektet som heter lesing - det er skilpadder helt til bunns. Skolen skal ikke, og kan ikke, gjøre annet enn å forberede elevene på reisen, det vil si lære dem å lese.

Troen på at man er ferdig belest etter endt utdannelse, den hører hjemme i debatten mellom Erasmus og Mor Nille (en debatt som for øvrig er morsom nok til at den kan få gutter til å slippe dataspillet et øyeblikk). Skolens oppgave er å gjøre elevene til gode lesere; klok får man selv prøve å bli.

Dermed er det noe med hele denne debatten som får meg til å tenke på forfatteren Nick Hornby. Hos ham lages det jo lister over alt mulig, plater og damer og whatever, og jeg får en følelse av at det er noe hornby\'sk over alle sånne litteraturlister. Pensum og anbefalinger og hva det nå er. At de ikke har kommet til fordi de er nyttige eller nødvendige, men fordi noen synes det er skikkelig gøy å utarbeide dem.

I Peter Wessel Zappfes ubetalelige «Seksuell opplysning» følger vi således et kommunestyre som debatterer skolens nye pensum i forplantningslære. At emnet får det til å livne i lundar er ingen overdrivelse, og hele møtet ender selsagt med at «saken utsettes».

Slik er det også når spørmålet om vår litterære kanon reises i avisene. Det er ikke nyttig, men det er gøy. At det kan fremstilles som et nødvendig strev og en tung plikt, er også midt i blinken, og minner ikke så lite om Hasse Alfredsons berømte «Bålbrenning i et hjørne av hagen».

Alfredson anbefaler alle menn å alltid ha samlet opp noe rusk og rask i et hjøre av hagen. Når så ens kone ber en om å gjøre noe lite lystbetont, noe hun før eller siden kommer til å gjøre - da kan man reise seg fra stolen og si at «nei, nå må jeg først få sett til å brenne den haugen der nede i hagen. Det ser jo ikke ut».

BÅLBRENNING er lite anstrengende. Man setter en fot mot bladet på en spade, griper om håndtaket og ser på at det brenner. Og i mens har man tid til å fundere over de store spørsmål. Som for eksempel om det virkelig kan være slik at det er skilpadder helt til bunns.