Skilsmisse i særklasse

I dag åpner «Brexit», et drama om skilsmisse og deling av et kjempebo, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Klokka 13:30 denne onsdagen skal Storbritannias ambassadør til EU, Tim Barrow, overbringe et brev fra sin statsminister, Theresa May, til presidenten i EU-rådet, Donald Tusk. Brevet utløser paragraf 50 i Lisboa-traktaten, som gir britene to år på å tre ut av EU. Det vil skje 29. mars 2019, med mindre de andre EU-landene enstemmig forlenger fristen. Det blir to år i uvisse og spenning.

Dermed begynner verdenshistoriens største skilsmisseoppgjør, et sprang ut i det ukjente som ingen har sett maken til. Tusk vil i løpet av uka utarbeide et forslag til retningslinjer for forhandlingene som så vil bli drøftet av EU-diplomater i ukevis før stats- og regjeringssjefene i de 27 andre medlemslandene skal vedta dem på et toppmøte 29. april. Tidligst i mai kan EU-kommisjonens sjefforhandler Michel Barnier og hans folk møte de britiske forhandlerne ansikt til ansikt over bordet.

Barnier er tidligere utenriksminister i Frankrike og tidligere EU-kommissær. Europaparlamentet har utnevnt de liberales leder der, Guy Verhofstadt, tidligere belgisk statsminister, som sin utsending til forhandlingene. De blir harde motparter for britene.

Det er May og britene som har dårlig tid. Barnier sier avtalen om utmelding må være klar innen oktober 2018, dersom Europaparlamentet skal rekke å ferdigbehandle den innen mars 2019. Ironisk nok er paragraf 50 skrevet av en britisk diplomat, John Kerr, nå baron, på et kjøkken i Brussel. Og den var ment til bruk i tilfelle et militært kupp i et medlemsland, har Kerr fortalt. Man tenkte på Hellas. Paragrafen var skrevet for den grunnloven som seinere ble avvist, og kom med over i Lisboa-traktaten. Nå setter den May i tidsklemme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

EU vil først snakke om skilsmisse og deling av boet. Deretter kan man forhandle om det framtidige forholdet mellom EU og Storbritannia. Britene ville gjerne hatt det helt annerledes.

Britene har store økonomiske forpliktelser til EU som allerede er avtalt for mange år framover. Det gjelder blant annet utbygging av infrastruktur. Hvor lenge skal de fortsette å støtte polske motorveier og rumenske bønder? De har også utestående regninger. De deler på utgiftene til allerede pensjonerte EU-ansatte, deriblant rundt 2000 briter. Og hvem skal betale framtidige pensjoner for britiske EU-ansatte? Samtidig kan britene få fradrag for deres eierandel i eiendommer, som ambassader verden over og rundt 920 000 kvadratmeter kontorplass som EU-kommisjonen har i Brussel og Luxembourg. Verdien av dette er ikke lett å fastsette, for det finnes ingen selger og ingen kjøper.

Et mulig krav fra EU på 60 milliarder euro har vært nevnt. Budsjettkommissær Günther Oettinger er litt vag og anslår «et tall i den øvre enden av et tosifret milliard-beløp». May har avvist alle anslag. Men de i Storbritannia som nå ønsker et nærmest mulig forhold til EU etter utmelding er bekymret. Storbritannia kan kaste bort verdifull tid og det som er igjen av velvilje på å krangle om penger, som må gjøres opp først, før man tar fatt på det viktige framtidige forholdet.

Det gjelder også å gi trygghet for dagliglivet til 1,2 millioner briter i andre EU-land og 3,2 millioner EU-borgere i Storbritannia. En sterk grunn for å stemme mot EU for britene var innvandring fra EU. Men dersom bulgarske sjukepleiere må ha visum og arbeidstillatelse for å jobbe i London, vil EU kreve det samme av en britisk økonom i Frankfurt. Og hva med de britiske utvandrerne i Spania og Frankrike?

Etter mer enn 40 år er Storbritannia tett innvevd i EU gjennom felles tjenester og institusjoner som nå må erstattes. Ved årsskiftet gjaldt 20 833 lover og reguleringer fra EU i Storbritannia, ifølge noen som har orket å telle, og disse må endres, erstattes eller avskaffes når landet går ut.

May vil ut av det indre markedet fordi det innebærer fri bevegelse av personer, men vil likevel ha best mulig markedsadgang til EU. Britene vil også ut av tollunionen for å kunne inngå handelsavtaler med andre land, noe EU nå tar seg av. Dette vil ta tid, og hva skjer fra Storbritannia er ute av EU og fram til et nytt forhold er avtalt? En ny avtale må trolig godkjennes av parlamentene i alle 27 land i EU. Det kan bli lange køer i havnene når britiske varer skal undersøkes av tollere.

Ei virkelig politisk nøtt blir EUs yttergrense mellom Irland og Nord-Irland, særlig på grunn av forhistorien. Noen har sett til grensa mellom Sverige og Norge, men Norge er gjennom EØS-avtalen med i det indre markedet.

May har avvist «den norske modellen», altså EØS, fordi det innebærer fri bevegelse av personer. Hva da? «Ingen avtale er bedre enn en dårlig avtale», har May sagt. Da faller Storbritannia ned på reglene fra Verdens Handelsorganisasjon. Spydige tunger i Europaparlamentet har døpt det «Botswana-modellen».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook