«Skilsmissebarnet» som har fått nok

Far: mørkets fyrste og den hjerteløse rasisten, mot Mor: godhetstyranniets naive forræder.

Debattinnlegg

Et barn midt i en skilsmisse der mor og far har grodd seg fast i en uendelig krangel som ikke fører noe sted. Der de opprinnelige problemene har forsvunnet i en evigvarende diskusjon, med personangrep og usakligheter som hovedinnhold.

Det er slik jeg føler meg når jeg prøver å følge med i den offentlige innvandrerdebatten. Mor og far som står støtt på sitt. To poler i en altfor polarisert debatt. Far: mørkets fyrste og den hjerteløse rasisten, mot Mor: godhetstyranniets naive forræder. Kjære debattanter, tror dere virkelig at deres personangrep og kverulering vil gjøre verden til et bedre sted å være?

Nå har barnet fått nok! Nå er det på tide å skille mor og far og få diskusjonen ned på jorden og på rett vei igjen.

La meg først avklare et par ting: 1. Skal vi hjelpe de som trenger hjelp? Ja, selvfølgelig skal vi det. 2. Må vi ha kontroll på hvem det er som kommer og hvorfor? Ja, selvfølgelig må vi det. 3. Er alle mannlige asylsøkere som disse mennene i Köln. Nei, selvfølgelig er de ikke det. 4. Vil denne mengden av mennesker skape flere slike utfordrende situasjoner? Ja, det vil den. 5. Vil det komme flere mennesker til Europa? Ja, det vil det.

Så hva skal man gjøre? Jo, vi må spørre oss selv: Hva er det dette egentlig handler om? I bunn og grunn handler dette om at vi skal leve sammen i lang tid fremover, så vi må finne den beste måte vi kan gjøre det på. Burde ikke dette være kjernen i hele denne debatten? Det er dette alt burde handle om.

Integrering er et veldig viktig ord. Et ord som drukner blant ord som rasist, forræder, snillisme, hjerteløs, naiv osv. Det drukner i denne evigvarende og fortapte debatten om innvandring. Integrering er ikke svaret på alle problemer, men veldig mye ligger her. Men integrering er en prosess som krever mye fra begge parter. Ikke tro noe annet.

Nå har barnet sagt sitt. Det er nå opp til mor og far og se seg selv i speilet puste tre ganger og spørre seg selv: Hva er det dette egentlig handler om?