Skilsmissemesterne

En albumboks, verken mer eller mindre.

CD-BOKS: Radioheads fjorten år lange albumkarriere har vært preget av brennende ønske om oppbrudd. Om å gjøre det motsatte av det som har vært forventet av dem. Rytmiske «Kid A» (2000) framstår til tider som en spyttklyse i ansiktet på melodiklassikeren «OK Computer» (1997), mens «Amnesiac» (2001) er en ren videreføring der alle forventet et nytt brudd.

Vrien miks

Radiohead kommer med andre ord sannsynligvis aldri til å gi ut en konvensjonell best of-skive. Ikke bare sverger Oxford-bandet til albumformatet, men egenrådigheten som preger platene er for sterk til at det ikke blir parodisk å mikse og trikse med tracklistingen. En ren albumboks er dermed en enkel løsning, selv om det er et musikalsk maraton mellom åpningen og slutten, den grønsjete debutplata «Pablo Honey»(2003) og hypnotiserende «Hail To The Thief», som ble gitt ut ti år senere.

Men selv om «Radiohead Box Set» består av bandets musikk, speiler bokssettet fint lite av Radioheads musikkfilosofi. Det er paradoksalt at band som er kjent for sine forseggjorte veivalg, ender med et boksprodukt der man ikke har gjort seg flid med noe som helst.

Ikke noe ekstra

Vi får de seks studioalbumene og ene livealbumet som ble gitt ut under Radioheads tid på plateselskapet Parlophone – og det er det. Her er det ingen ekstraordinær innpakning, tidligere upubliserte låter eller paranoide kunstverk. For ikke å snakke om et eneste hint til årets plateindustrirevolusjonerende «In Rainbows»-prosjekt. At dette er et produkt som har oppstått i ren plateselskapsregi, og ikke velsignet av det ekstramaterialefikserte bandet, er åpenbart. På den annen side må man jo spørre om man virkelig trenger noe mer enn en albumrekke som mer eller mindre er genierklært.