Skingrende ensomhet

Laila Stien har en fremragende sans for små nyanser.

BOK: Laila Stien framtrer som forfatteren for de små ting. Ikke bare er hennes siste novellesamling ei lita bok på knapt hundre sider. Også titlene på novellene refererer til noe lite, noe man knapt legger merke til, men som kan være av avgjørende betydning: «En bagatell», «En vennlig tanke», «Et tre i kanten av skogen», «Svak bris», «Nye sko» og «Veranda med sol».

Stiens noveller er som fininnstilte instrumenter til å fange inn de små, men sterke bevegelsene i menneskesinnet, livet og språket.

Annerledes

Novellene handler om små hendelser som ender med å få avgjørende betydning for hovedpersonenes liv, som en liten sprekk i en stor demning. De har alle mistet noe, og enten det er kjærligheten, et barn, skriveevnen eller bare fatningen, er fortvilelsen og sorgen total. Noe skulle ha vært annerledes, de skulle ha sagt noe annerledes, gjort noe annerledes, vært annerledes. Stien har en sjelden evne til å balansere mellom diskresjon og avsløring. Gjennom et språklig uttrykk som knapt kan bli mer antydende og minimalistisk, griper Stien sine personer i deres kanskje mest private, hemmelige sfære, nemlig i deres indre samtale med seg selv. Her skildres det en kontinuerlig kamp mellom plutselige tanker, følelser og minner og det iherdige arbeidet mellom å glatte over og holde kontrollen.

Få ord

Det er ikke tvil om at Laila Stien er en forfatter som virkelig bestreber seg på å perfeksjonere sitt uttrykk. Det er tidvis nesten uforståelig hvordan hun makter å si så mye med så få ord: «På en ekstra varm dag. Bare sitte der med bh på seg. Bar. Skjelvingen kommer når hun tenker på det. Den ekle skjelvingen. Den syns. Andre ser det. Han har sett det. Sett henne. Skulle ikke ha sett den. Men her er ingen. Hun er alene. Når hun puster djupt, letter det.»

Små brekk, variasjoner eller vendinger får en sterk ladning i den minimalistiske og stillferdige prosaen. Et lite ord som «så» kan bli bærer av stor betydning som i «Jeg husker en gang jeg venta så». Og bitte små rim framkaller plutselig en syngende rytme i teksten: «Ei ferge underveis. Før var det to. Nå er det blitt bro.»

For langt

Novellene i «Veranda med sol» skildrer mennesker som kanskje har gått for langt inn i ensomheten og isolasjonen, for langt inn i den indre samtalen, for å unngå å utsette seg for smerten i relasjonen til andre mennesker. I den kanskje sterkeste novellen i samlingen tyr hovedpersonen til trær framfor mennesker: «Jeg har et tre i kanten av skogen. Jeg pleier å gå dit, stå under det.»

Ensomheten virker skingrende i disse novellene, slik stillheten kan forekomme skingrende eller ringende når den er fullkommen. Jeg kunne være fristet til å si at novellene bærer på et slags budskap om en viss åpenhet, mykhet, framfor den totale isolasjonen og selvtilstrekkeligheten som holder disse novellenes hovedpersoner fanget i ensomheten. «Halsen bein som en linjal. Ikke en antydning til bøy eller svai, til den ene sida eller den andre. Rank. Hun er rank. Blikket fast. Det er ansiktet og holdningen til en som kan leve alene han har malt. Fargene til en som har kraft nok. Mer enn nok.»